Vinterstemning fra Sørlandet.

Noen har vel snø og vinterstemning hele vinteren gjennom.
Her sør i vårt langstrakte land blir ikke snøen liggende så lenge.
Derfor setter vi stor pris på den når den er på besøk.






Her noen motiver fra da vinteren gjestet Vestre del av Sørlandet.

Motivene er fra Lyngdalen opp mot Eiken.

"Dei som gløymde å late att augo i skogen(stranden)".

Ofte når vi er ute og går tur, går de flotte små detalj-motivene oss forbi.
En dag for flere år siden var jeg på tur i skogen på Lista. Plutselig ser jeg en plakat hvor det står:
"Dei som gløymde å late att augo i skogen".
Har tenkt en del på denne setningen etterpå og det er just slik det er mange ganger.





Fru Bjørk!

Herr Bjørk!

Mange fine motiver på stranda, spesielt etter en storm.

En dag fant jeg en liten tresko?

Mye kan dukke opp fra sanden.

En stille morgen ved et lite vann.
Ikke en krusning på vannet.

Et lite knippe fra Havet.

Et lite knippe fra Havet.

Mitt første møte med Lappugla.

Det var lørdag kveld og kåna og jeg satt og så på tv. Ble var at mobilen blinket og det betyr at det har kommet inn en melding. Merkelig, hadde ikke hørt noen melding tikke inn. Da jeg sjekket var det fra Dag i Kr.sand. Han skrev at han skulle bort og se om han kunne finne Lappugla i Arendal. Vil du være med? Når jeg så etter på klokkeslettet meldingen hadde tikket inn var det 20.30 og nå var klokka 22.30. Tenkte jeg får bare ringe, han legger seg ikke tidlig på lørdagskvelden.

Ganske riktig, Dag var våken, men da han ikke hørte noe fra meg, hadde han spurt en annen. Det var ikke noe problem, to biler var ok. Søndag morgen kl 06.00 var jeg klar for avreise og kl 07.30, traff jeg Dag og kameraten i Kr.sand.
Vel borte i Arendal fant vi området Lappugla var sett dagen før og deretter var det bare å begynne å lete. Vi saumfarte området, men ingen ugle å se. Omsider begynte det å snø og været ble ufyselig. Hele formiddagen gikk og vi så ingen ugle. Motet begynte å dale hos enkelte og etter en rådslagning fant vi ut at vi skulle ta en pause. Selv begynte jeg å bli sulten og ville finne meg et sted jeg kunne spise middag. Dag og kameraten fant ut at de ville dra hjem.

Etter en pause på et par timer, var jeg tilbake og begynte å lete i samme området. De som var kjent fortalte at ugla hadde holt seg i samme området hele tiden og gikk da ut fra at den satt gjemt i et eller annet tre.
Nesten samtidig med at jeg kom tilbake etter middag, ankom et ungt par fra Telemark som også var på leting etter ugla. Jeg utvekslet mob.nr. med mannen og så var det bare og lete. Jeg traff på en annen kar som også var ute for å se etter ugla og vi kom i snakk. Mens vi snakket tikket det inn en melding på mobilen.

Det var mannen jeg hadde utvekslet mob.nr. med. Nå hadde de funnet ugla og fikk forklart hvor. En stund etter var jeg på vei ut på et annet jorde på motsatt side av veien og lenger innover. Et sted ugla ikke hadde vært tidligere, luringen skulle prøve å gjemme seg bort.
Når jeg kom over bakkekanten fikk jeg se Lappugla. Den satt fredelig og kikket på oss fotografer der vi ankom den ene etter den andre.
Alarmen hadde gått og snart var vi en liten gjeng som fotograferte dette vidunderet.

Dag hadde også fått rede på at nå var den funnet og han kastet seg i bilen for om mulig å fange den på brikka.
Vi ble enige om å gå nærmere ugla der den satt og speidet etter fangst. Etter min mening var vi for langt fra ugla til å få gode bilder. Jeg gikk nærmere og plutselig la ugla på vingene og slo ned på jordet. Den hadde sett et bytte, men fikk ikke fangst. Straks var den tilbake på gjerdestolpen for å speide videre. Etter en tid la ugla på vingene igjen og fløy opp i et tre. Hørte noen sa at den kom nok tilbake.

Dette stemte for ikke lenge etter satt den på gjerdestolpen igjen. Etter hvert skjønte jeg at ugla ville fly igjen og jeg var klar. Fulgte den med kameraet mens den fløy, men denne gangen fløy den over til et annet jorde.
Vi fulgte forsiktig etter og der hadde den satt seg på en gjerdestolpe igjen.
Det viste seg at ugla var ringmerket og en kar hadde dratt for å hente noe hjelpemiddel i håp om å fange den og avlese ringen.

 Denne karen dukket nå opp og han hadde en lang snor med ei kunstig mus på. Kastet den utover jordet og dro den forsiktig mot seg. Tydelig at ugla ble interessert og når den forlot pinnen den satt på, fulgte jeg den med kameraet mens bildene tikket inn på brikka. Ugla slo ned på den kunstige musa, men ble mistenksom og hoppet opp i lufta igjen og landet ved siden av på jordet.
Det ble ikke vellykket med fangst, men det ble vellykket for meg som fikk festet det på brikka.

 Nå så jeg at Dag og kameraten var like i nærheten og samtidig fløy ugla lenger opp på jordet og satte seg på en stolpe igjen. Hørte at Dag fikk inn noen skudd mens ugla satt, men så la den på vingene igjen og denne gangen fløy den opp mot skogen.
Etter en stund fulgte vi forsiktig etter og når vi nærmet oss skogen, så vi en stor rovfugl som lettet fra toppen av et grantre.
Forsto raskt hva det var, en Musvåk som fløy fra tretopp til tretopp mens den ga fra seg sin velkjente lyd.

Lappugla derimot så jeg ikke mer til denne dagen, men Dag og noen til mente de hadde sett den på jordet der vi hadde lett tidligere på dagen.
Vi trålet gjennom området, men ingen ugle var å se.
Dag og noen andre var skuffet fordi de ikke hadde fått bilder av ugla som de håpet på.
Skjønner godt hvordan de har det, har smakt på dette noen ganger og det er ingen god følelse.
Så nær, men allikevel ingen bilder.

 

Det var en sliten, men lykkelig fotograf som satte kursen tilbake til Lyngdal denne søndag kvelden.
Endelig hadde jeg truffet Lappugla. Denne flotte, grasiøse fuglen som sjelden besøker  oss her sør.
Ut ifra bildene tror jeg det er en ungfugl, men det er sikkert andre som kan si mer om det.


Helt til slutt vil jeg ønske dere alle en GOD PÅSKE!
Måtte det ble en påske uten ulykker, hvor alle kan lade batteriene og komme tilbake med fornyet styrke.

Hilsen til alle fra Knut

Åteplassen februar 2015.

 Slik sitter ungfuglen tidlig om morgenen og koser seg. Høyt oppe i det gamle treet vi satt opp i høst har han oversikten utover sitt rike. Det er nok andre hauker som bestrider min påstand, men la det være slik for en tid.
Det har ikke vært en lett Hønsehauk-sesong for oss fotografer. Vinteren har nesten uteblitt og da finner hauken mat andre steder.
I januar kom snøen, kulda og vinteren. Da kom også hauken ned og da ble fotografene fornøyd.

Etter å ha fått søvnen ut av øynene, setter unghauken kursen mot matfatet. Det er høne på menyen og det smaker godt. Det vil si det ligger et rådyr der også, men høna lokker mer.

 Vel på plass på høna er det ingen drunting, den setter igang med ribbing og deretter spising.
Denne hauken har to plasser på Åteplassen. Det store nye treet og deretter åta. Det er ikke så mange varianter billedmessig, men får ta med seg det en kan.

Et Ekorn og to har funnet veien til matfatet. De lever som regel farlig når storhauken er i nærheten, men han enser dem bare med noen blikk. Maten er jo servert.
Kvelden i forveien har Glenn vært oppe med to høner og hauken kommer til et ganske så ferskt måltid.
Det er to hauker som er i området, men den voksne hauken er så sjenert at den tør nesten ikke vise seg.

Kjernebiteren har nå ankommet Åteplassen. Det tar lengre tid før den kommer, men nå er den på plass sammen med Dompapen, Bjørkefinken, Grønnsisiken osv.

 Nøtteskrika er basisfuglen på Åteplassen. Uten den hadde det ikke vært det samme.

Dompapen skaper liv på plassen. Lenge før den kommer seilende ned, har den annonsert sin ankomst med flotte plystrelyder.

Ekornet ja, det lever farlig. Det står høyt på storhaukens menyliste.

Blåmeisen er alltid flott å se. Den lyser opp med sin flotte blåfarge.

Grønnsisiken er ikke store karen, men en flott liten fugl som også ankommer med sin sang.

Lister i storm og stille.

 Det har vært mye storm i den senere tiden, så også på Lista. Den kan nok ikke sammenlignes med storm og orkan på andre deler av vårt langstrakte land. Lista har mange ansikter. Helst vil vi se når det smiler, men alt er fasinerende. For en fotograf er alt kjærkommet.

Bare noen betraktninger fra Lister i storm og stille.

 Denne gangen vil jeg at bildene taler.
Det er litt lett blanding.
Bildene er tatt i jan-febr 2015.

 Noen bilder fra Lyngdal, da snøen gjestet oss.

Det er ikke hver dag vi ser Havørn på Lista, men det begynner å bli tittere nå.

Vandrefalken hører med i Listalandskapet.

 Denne lille krabaten hører også med her.

Det er godt å få tørket vingene sine.