Hei og velkommen til min blogg. Dette er en enkel side hvor jeg kan vise noen av bildene mine. Enten det er fra "Åteplassen" eller det er fra naturen rundt oss. Håper du liker det du ser og kan kose deg med bildene. Da er noe av målet med siden oppfylt. Hilsen Knut

onsdag 31. oktober 2012

Haukugla gjester Lyngdal

 Haukugla en fugl som oftest holder til i Nordområdene har i høst gjestet Sørlandet. Har lenge tenkt på hvor flott det ville være å få bilde av denne fuglen. Så vakker og som gjør seg like godt på svart-hvit bilde som på fargebilde.
En søndag for noen uker siden fikk jeg melding om at en var observert i Lyngdal. Fikk beskjeden litt sent og dro opp for å se den, men da var fuglen fløyet. Siden har jeg vært der oppe flere ganger uten hell. En dag jeg var der fikk jeg se den på laaaangt hold og bildene ble deretter.
Så sist lørdag kom det inn en telefon fra min fotokamerat Willy som jeg desverre ikke hørte. Når jeg ble oppmerksom på den, ringte jeg med en gang og Willy fortalte at han hadde kjørt forbi dette området og der bare noen få meter fra han satt Haukugla. Dette var noen timer tidligere, men nå var den borte. Han trodde ikke det nyttet å ta turen nå. Jeg kunne ikke la være og snart kjørte jeg opp til området. Da jeg nærmet meg kom jeg til en uoversiktlig sving og der gjorde hjertet et hopp. Blodet begynte å bruse og i begynnelsen av svingen satt Haukugla tett ved veien. Kunne ikke annet enn å stoppe, opp med kameraet, ned med ruta og skyte. Den satt og satt mens bilene suste forbi i motsatt rettning av meg. Heldigvis kom det ikke noen i min rettning. Snart flyttet den seg, men ikke langt og jeg lot bilen renne bakover til jeg var i posisjon og skøyt videre. Så tok den en lengre flytur og jeg fikk parkert på en lomme. På med tøy og utstyr gikk jeg opp mot plassen jeg sist hadde sett den. Tilfeldigvis så jeg meg tilbake og i øyekroken så jeg noe som fløy ned fra telefonledningen. Det måtte være fuglen.
Ganske riktig den hadde satt seg i et tre inne på ei myr. Prøvde å gå innover myra, men det var for bløtt. Så flyttet den seg inn i noen trær og jeg gikk tilbake til veien. Rolig spaserte jeg nedover veien for å se. Plutselig hoppet den ut fra treklyngen og satte seg på telefonledningen. Nærmet meg forsiktig mens jeg skjøyt. Det var et dårlig lys for fotografering, da jeg hadde motlys(hadde dessverre glemt blitzen). Den satt og satt. Fikk plassert den rett foran ei bjørk og dette hjalp noe. Jeg sto på en ene siden av veien og den satt på telefonledningen på den andre siden. Helt utrolig. Hadde fått høre at den var veldig tillitsfull og det stemte på prikken. Etter en tid fløy den over i bjørkeskogen på min side av veien. Her fikk jeg bilder av den mens den satt i løvskogen til den begynte å jakte, men da var det slutt. Nå hadde den vært motiv nok og nå måtte jeg gå.
Det var en fantastisk opplevelse å være så nær en Rovfugl uten å sitte i kamuflasje. Hvor lenge den blir her er vanskelig å si, men vi håper den blir leeeenge!


 Vi er i overgangen mellom høst og vinter her sør.
Da er det ofte naturen viser seg med sine varme farger. Således ble på dette bildet.
 Her er et sommerlig motiv, med barn på stranda.
Noen i vårt langstrakte land har nok allerede fått kong vinter på besøk og vinter kan vi også ha her sør.

mandag 29. oktober 2012

Mandarinanda gjester Vigeland.

 En melding tikket inn på mobilen. Det er observert en Mandarinand på Vigeland i Lindesnes kommune. Neste dag er jeg på vei til Vigeland. Hvor var den? Var det bare den ene? Var den der fremdeles? Spennende!! Jeg regnet med at den holdt seg sammen med Stokkendene ved brua. Da jeg nærmet meg, så jeg Stokkendene spredd på begge sider. Hadde kjøpt med meg noen gamle brød og når jeg kastet biter av brødet i elva, så jeg de kom fra flere kanter.
Ville den komme? Noen kom svømmende og noen kom flygende. Så hann og hunnfugler komme, men så ingen Mandarinand. En liten flokk som kom fra andre siden av elva nærmet seg og der litt tilbaketrukket ser jeg vidunderet. Tydeligvis sky og avventende, men den kom nærmere. Snart er den på skuddhold, men jeg har et slags motlys. Uansett jeg fyrer løs og håper at den skal trekke litt mot land for der er lyset bedre. Det skjer ikke og jeg må klare meg med plasseringen som den har. Den er tydelig var og snart trekker den vekk og ut mot midten av elva. Mens jeg er opptatt med endene ser og hører jeg at det nærmer seg en person. Har du sett noe til Mandarinanda sier han og jeg forteller han at han må sette seg ned så kan det hende den kommer nærmere. En fugletitter fra distriktet som også fotograferer, viser det seg å være. Snart ser vi at den nærmer seg igjen og snart fotograferer vi begge to. Den blir ikke lenge denne gangen og snart setter den kursen sammen med en flokk Stokkender til den andre siden av elva. Fugletitteren blir heller ikke lenge og forsvinner stille.
Det er ikke annet å gjøre for meg heller enn å følge etter til den andre siden. Når jeg når enden av brua, kan jeg se endene rett nedenfor meg. Kaster ut brødbiter og snart er de opptatt av å spise. Mandarinanda er skeptisk så jeg huker meg ned og kaster brødbitene ut gjennom sprinklene på brua. Nå ser jeg den nærme seg og slapper mer av. Avstanden mellom sprinklene er såpass stor at jeg kan fotografere fra der jeg sitter. Forsiktig reiser jeg meg og kan ta bilder over rekka.
For en fargesprakende fugl. Dette må være en av de vakreste ender en kan fotografere. Ettersom sola skinner i fjærdrakten  ser en fantastiske farger kommer frem.
 Dette var mitt andre møte med Mandarinanda. Den pleier å gjeste Sørlandet om høsten. Noen få individer  kommer til Mandal - Vigelands - området.
Det begynner å regne etterhvert så fotografen setter kursen mot jordens navle - Lyngdal.
Soloppgang over Borshavn på Lista. Jeg er på vei ut for å se etter Rovfugl, men kan ikke motstå dette motivet.
 Utsikt over Jølle, med storhavet til venstre rett ut.
Kulturlandskapet på Vest - Lista en formiddag i oktober.

torsdag 18. oktober 2012

Åteplassen: Spurvehauken en fantastisk flyger.

 I mai 2011 hadde jeg et prosjekt hvor jeg fulgte Spurvehauken på rede. Besøkte og fotograferte et rede med fem unger i. Fulgte dem fra de var små lysegrå nøster til ungene hoppet rundt i trærne og fikk sin ungfugldrakt. I begynnelsen var de veldig skeptiske til meg, men etterhvert ble jeg godtatt og når mor hadde matet ungene sine fløy hun over hodet mitt og satt seg 8-10 meter bak meg eller på siden av meg. Redet var ikke så veldig langt fra der hvor åteplassen ligger.
På åteplassen har vi nå hatt Spurvehauken i tre år og jeg har opplevd hvor fantastiske disse fuglene er i lufta. De er noen akrobater. Vandrefalken er verdens raskeste fugl, men Spurvehauken må være en av de mest akrobatiske. Når jeg sitter og ser Spurvehauken angripe Nøtteskrikene, er det bare nydelig å se hvordan den flyr, om jeg klarer å holde følge med den.
Denne gangen får dere resten av bildene fra dagen jeg fortalte om i siste innlegg. Denne fantastiske dagen da Spurvehauken var over alt. Ingen Nøtteskrike følte seg trygg og småfuglene fløy for livet.
Har vært flere ganger på Åteplassen etter dette, men ikke opplevd halvparten så mye. Har sett hauken opptil flere ganger, men ikke som da. Det virker som om den er mer forsiktig. En av grunnene kan være at Hønsehauken har vist seg. Jeg har trodd at Sphauken var redd Hønsehauken og trakk seg vekk når Hønsehauken kom. Her om dagen så vi at Sphauken fløy mot Hhauken og terget den. Mine antagelser stemte ikke og det var interessant.








Til slutt tar jeg med tre bilder fra Farsund by som jeg tok på vei hjem fra Lista ganske nylig. Legg merke til hvordan lyset har forandret seg. Jeg var der ca en time, fra den blå timen og til mørket falt på. Den blå timen er fotografenes time og lyset kan da være fantastisk. Dette var en grå dag og det regnet litt, men se hvor fantastisk lyset endrer seg.

lørdag 13. oktober 2012

Åteplassen: Spurvehauk - Spurvehauk og atter Spurvehauk.

 Det er ennå mørkt og jeg er på vei til Åtebua. Det er stjerneklart og det er meldt et nydelig vær. Vind er det ikke mer av enn det må være. Har med meg 10 brød og 2,5 kg solsikkefrø. Håper på en fin dag på Åteplassen ikke bare værmessig, men også Rovfuglmessig.
Dagen begynner bra og før det er helt lyst sitter Spurvehauken på sittepinnen rett ved vinduet mitt som egentlig er ment for småfugler. Avstanden er ca 3 m og her har Hønsehauken også sitti. Utrolig nærme til en Rovfugl å være. Spurvehauken tar seg god tid. Den sitter og steller fjærne sine og det er viktig at alle fjærne ligger som de skal på en fugl som er skapt for fart og smidighet. Samtidig er den på vakt og jeg ser at hodet beveges i alle rettninger for å holde øye med omgivelsene. Like raskt som den kom, forsvant den igjen. Snart hører jeg Nøtteskrikene skriker til i nærheten og jeg ser en i full fart med SpHauken etter seg. Så roer det seg og Nøtteskrikene kommer til meg og spiser brød og solsikkefrø. Småfuglene er også på plass sammen med Trostene. Det går ikke mange minuttene så flyr fuglene til alle kanter og en Nøtteskrike får Hauken nærmere enn de andre.
Den skriker til og du skulle tro at dens siste time har kommet, men snart ser jeg Hauken på vingene igjen så den spiser ikke noe bytte. Den er så artig SpHauken, den annonserer at den kommer. Den gir fra seg en slags koselyd når den sitter. Nå hører jeg den på motsatt side og ganske riktig, der sitter den på en annen sittepinne ca 1 m lenger borte. Her sitter den ikke for lenge, da den har sett en Nøtteskrike som har satt seg like i nærheten. Straks etter den har kastet seg på vingene, hører jeg et lurveleven igjen og ser at to fugler flyr synkronflyging nedover lia.
 Slik går formiddagen og inn i ettermiddagen. Spise, det har jeg nesten ikke tid til. Må ta noen biter innimellom slagene på Åteplassen. Dette har jeg ikke opplevd før. Så lang tid og så mange angrep og knuffing mellom N-skrike og Sp-hauk. Morro? Ja, det er så morro og dette har vi drømt om i hele sommer. Jeg bare nyter dette og mange bilder blir det. Sender melding til Glenn og Willy om forholdene og ikke lenge etter tikker det inn gladmeldinger fra dem. Nå nærmer det seg tiden da jeg skal gå hjem, men jeg undres hvordan jeg skal få dette til uten at Spurvehauken ser meg?
Problemet ser ut til å løse seg av seg selv, for plutselig flyr Hønsehauken rett forbi vinduet mitt. Foreløpig ser vi den bare, men vi håper at den snart vil sette seg og spise. Mat er det nok av.
For første gang på lenge kommer jeg hjem med mange flere bilder av Rovfugl enn av Småfugl. Det er en fornøyd fotograf som lusker seg vekk fra Åteplasen denne fredagsettermiddagen og setter kursen hjem.






I år har vi besøk av Toppmeisen. Det ser ut for at den har slått seg til her.
Listalandskap:



Voksvollviga med Gulebua.



Verevågen en havn helt ute mot havet.

onsdag 10. oktober 2012

Så er åtesesongen igang.

 Så er jeg tilbake på åteplassen. I år startet vi tidligere enn før, håpet å beholde noen av rovfuglene som var i området. Etter å ha klargjort plassen med nye sittepinner og lignende, ligger åteplassen ensom for en stund. Fuglene må bli vant til det nye. Vi hadde laget nye luker denne sesongen var ikke fornøyd med de gamle da vi måtte fram på åteplassen for å stenge lukene etter bruk. Dette var ikke bra og nå kan vi åpne og stenge lukene inne fra bua. Det viste seg at de var for trange og måtte utbedres, nå er de ok.
 Når jeg sitter og venter på at fuglene skal komme, har en alltid forventninger. Håper at det skal dukke opp nye rovfugler og nye småfugler. Det er alltid spennende. Det er mørkt når jeg kommer til hytta, jeg åpner døra og ser inn. I lyset fra hodelykta ser jeg ei mus som ønsker meg velkommen. Den er ikke så redd, men forsvinner når jeg gjør meg klar. Etterhvert kommer lyset sigende mer og mer. Plutselig ser jeg en skygge som beveger seg og setter seg på den nye store sittepinnen. Det er dessverre ikke lenge den sitter der og innen jeg får kameraet i posisjon, er den borte. Kunne bare se den så vidt, men nok til at jeg på størrelsen kunne si at det var Hønsehauken. Den er her i år også.  Det går noen minutter så hører jeg en velkjent lyd ikke så langt borte og plutselig sitter den på sittepinnen like ved vinduet mitt ca 3 meter fra meg.
Hjertet hopper inni meg og forsiktig beveger jeg kameraet i posisjon. Det er ennå så mørkt at jeg må opp i 12 800 ISO for å få en hastighet til at bilde blir sånn noenlunde. Jeg fyrer løs og får noen bilder før den haster videre. Det var Spurvehauken, en ungfugl han.
Første bildene av Spurvehauken denne sesongen, men var spent på hvordan de ble med så høy ISO. Synes det ble bra, men du kan se det lenger nede på siden og gjøre deg opp en mening.
Det var ikke så mye mer jeg så til den denne dagen, men det var nok for meg. Jeg hadde sett den og den var her.
Resten av dagen gikk med på å ta bilder av småfugler. Plutselig blir jeg var en fugl som flyr opp og ned fra den store sittepinnen der Hønsehauken satt. Når jeg zoomer den inn, ser jeg at det er en Rødstjert. Fantastisk, denne fuglen har vi ikke hatt her før. Har ikke sett den i Lyngdal før heller. Måtte helt til Eiken for å få bilder av den og nå er den her.
Nøtteskrikene er selve basisen i fuglene vi har på åteplassen. Det går mye brød med i løpet av vinteren for å holde på dem. Når nøtteskrikene er på plass, kommer Spurvehauken også. Det er stadig knuffing mellom disse to slagene. Et godt tegn er når Nøtteskrikene begynner å bråke, da er det som regel Rovfugler i nærheten. Det kan også være Hønsehauk ungfugl for der er det også noe knuffing.
Som sagt det er ganske spennende å sitte i åtebua og vente.
Det kan også være dager da vi sitter og venter og venter og intet skjer annet enn småfuglene som spiser solsikkefrø. Da blir det småfuglbilder, mange småfuglbilder.
En fuglefotograf må ha tålmodighet - mye tålmodighet, men det er ikke alltid så enkelt for forventningene er store.
ISO 12 800 ISO
Canon EOS 5D Mark III
70 - 200 mm m/2x konverter
400 mm

Denne karen her sto jeg plutselig ansikt til ansikt med for noen få år siden. Kameraet og stativ hadde jeg på nakken. Fikk satt det ned og komponert bildet, men den sto bare og så på meg. Etterhvert begynte den å spise. Det ble mange bilder av Rådyr den dagen.
 To bilder fra Listalandskapet:


Kjørveneset




Borshavn en ettermiddagsstund.