Hei og velkommen til min blogg. Dette er en enkel side hvor jeg kan vise noen av bildene mine. Enten det er fra "Åteplassen" eller det er fra naturen rundt oss. Håper du liker det du ser og kan kose deg med bildene. Da er noe av målet med siden oppfylt. Hilsen Knut

torsdag 21. juli 2011

I Fiskeørnens rike.

 Vi hadde lenge snakket om å ta en tur ut til Fiskeørn redet i fjorden. Glenn var den som hadde kjenskap til reirplasseringen. Han hadde vært inne på nettet og funnet ut at den beste måten å komme dit på, var sjøveien. Så var dagen satt, utfra Yr/Storm skulle det bli fint vær på fredag. Glenn har kano og den skulle vi bruke til å komme oss over bukta til redet.
Fredagen kom med fint vær, både Yr og Storm hadde rett for en gangs skyld. Vi padlet i vei på formiddagen og når vi nærmet oss redet fløy begge foreldrene opp og etter litt seiling, satt de seg i noen tørre trær et stykke fra redet. Redet ja, det var vel som de fleste andre ørne-reder, vanskelig å komme til. Det lå i en Furu, helt på toppen med panorama utsikt til fiskefeltene i fjorden. Det lå ikke så langt oppe og fra sjøen, men det var ikke lett å komme til. Vi så snart at for å komme over redet, måtte vi klatre.
 Eneste veien opp, var i en kløft mellom to fjellhøyder. Her hadde det vokst endel trær og lignende. Vi måtte krype - klatre - krabbe + at det var ganske bratt. Opp kom vi etter mye strev og plutselig så var redet rett under oss. Panorama utsikt til reirskåla, men jeg hadde problemer med å se at det var noe oppi. Det er jo ikke noe her, sa jeg til Glenn. Jo da, det skal være tre unger der, sa han. Ganske riktig når jeg så etter, lå det tre unger helt flatt i redet. Godt kamuflert tenkte jeg. Hele tiden mens vi klatret opp til fjellhylla vi nå var på, fløy mor og varslet over hodene på oss.
Vi trakk oss litt tilbake for å roe oss litt og etter en stund så vi mor fly opp og satt seg i et tørt tre ganske langt vekk. Glenn tok kikkerten og sannelig, der satt både far og mor i samme treet. Noen flotte fugler som jeg personlig ikke hadde vært så nærme før. Hadde bare sett dem på langt hold i kikkert og linse. Etter å ha fått fram fotoutstyret, var jeg klar til Fiskeørn foto. Jeg la meg ned i lyngen med linsa rettet mot reirskåla. Straks var ho mor på vingene for å se hva jeg holdt på med. Ho svevde rundt over oss en stund, men når ho så at vi lå stille forsvant ho opp i et eller annet tre. Tiden gikk og etter en stund, ble ungene utolmodige og begynte å bevege seg litt på reirskåla. Ingen lyder fra ho mor og dermed fritt fram for å strekke på vinger og ben.


Dette var øyeblikket jeg hadde ventet på. Det var nå jeg kunne få de gode bildene. Den ene vingen strekt ut over de andre to ungene, hodet opp for å se utover reirkanten, få oversikten over hvor "fienden" var henne og hvor mor var henne. Snart satt flere av dem og flakset med vingene, stelte fjærdrakten osv. Når vi begynte å bevege oss igjen, var mor på vingene og ungene lå flate som om det ikke var noen der. Glenn tok seg en tur med kikkerten for å sjekke om det kunne være andre rovfugler i nærheten. Han måtte høyere opp. I mellomtiden hadde jeg beveget meg lenger ned og nærmere redet. Fikk nå tatt endel nærbilder av ungene + noen bilder av en urolig mor som fløy over meg og varslet. Når jeg skulle opp fra hylla jeg hadde klatret ned på, var det umulig for meg å komme opp igjen. Med andre ord: Jeg satt fast!!  Etter en tid kom Glenn tilbake og vi fant ut at jeg kunne komme meg over til an annen hylle dersom jeg gikk på noen grasstuster som hadde satt seg fast langs skråfjellet. Glenn satt seg på den andre fjellhylla, strakte ut den ene hånden mens jeg forsiktig gikk på grasstustene. Straks jeg hadde fått kontakt meg handa til Glenn, gikk det fort over på den sikre siden. Jeg var berget!!  Det var nå på tide å dra hjem. Turen tilbake var noe enklere, men dog strevsom. Så fort vi kom over på den andre siden av bukta, var mor på plass i redet og matet de sultne ungene. Det hadde vært en flott tur med kjempefint vær og jeg tenkte at jeg skulle nok ha en tur dit igjen.


Har vært to turer til hos Fiskeørnen etter dette, men da alene. Det er interessant å se hvordan ungene ter seg på reiskåla, når mor gir signal om fare, når båtene kommer kjørende for å fiske i nærheten, når båtene kommer rett under redet og når ungene føler seg trygge og begynner med vanlige gjøremål. Fikk dessverre ikke oppleve at de voksne kom flygende inn på reirskåla, men fikk tatt noen bilder når mor fløy over oss. Hørte også når mor slo ned i sjøen etter fisk, men ikke noe bilder da det var trær i veien. Småbåtene som var under oss fisket etter makrell og etter hylene å bedømme, fikk de endel. Det er nok en grunn til at Fiskeørnen har slått seg til akkuratt her og det er at fisken ikke er så langt unna. Det viser seg at under redet langs land, går det en strøm i vannet og i strømmen trives flere fiskeslag. Naturen er underlig og mangfoldig. Så hadde jeg opplevd nok en flott rovfugl i norsk natur.      

Nylig har jeg vært i Hubroens rike og disse bildene får du senere i sommer om du følger med på min blogg!!

mandag 11. juli 2011

Det har blitt liv hos Spurvehaukfamilien.

 Det er fredag og fem dager siden ringmerkingen av Sphauk ungene. Har tenkt meg opp for å se hvordan det går med dem. Når jeg går gjennom skogen er jeg spent på hvordan de vil ta imot meg. Det er jo ikke til å stikke under en stol at det er et ganske stort inngrep å ta fire unger ut av redet rett før øynene på ho mor. Som ventet er hun ikke på plass når jeg kommer og det er vanlig. Merker straks at det er en annen oppførsel på både mor og far. De vil liksom ikke fly opp til rede. Ser de flyr litt rundt omkring og plutselig sitter en av dem rett bak meg. Merkelig, dette har jeg ikke opplevd før. Snur meg rundt og da flyr den bort. Ikke så lenge etter er den bak meg igjen, snur meg og da flyr den. Slik holder de på og setter seg like i nærheten av platformen jeg sitter på. Endelig ser jeg mor komme flygende og lander på redet. Det har vært ganske stille i redet, men nå kan jeg se noen hoder dukke fram der oppe. Ser mor deler ut mat til den ene og den andre. Så er hun ferdig og nå skjer det noe nytt igjen. Tidligere seiler hun fra redet og til venstre for meg. Denne gangen kaster hun seg rett mot meg, seiler over meg og setter seg på en gren rett bak meg. Snur meg og prøver å ta noen bilder av henne, men det er ikke lett å få et rent skudd da det er endel tørrkvister i veien. Der blir hun sittende til han far gir signal om at neste rett er klar. Hun flyr til overleveringsplassen, henter maten, deler ut og kaster seg ut i luften rett mot meg. Hun lander nesten på samme greina. Jeg snur meg og tar noen bilder. Finner ut at jeg skal prøve henne. Jeg reiser meg opp på kne og tar noen bilder. Hun rikker seg ikke. Sitter og steller fjærne sine, men ser litt bort på meg. Jeg prøver henne igjen. Jeg reiser meg opp og tar noen bilder. Hun blir fremdeles sittende. Når jeg setter meg på plass igjen, tenker jeg: "Jeg er godtatt". Så forsvinner hun og jeg ser ikke så mye til dem før hun kommer med sitt eget bytte og deler med ungene. Når mor reiser så blir det liv på reirskåla. Ser fire hoder som har kommet fram og ser ned på meg. Av og til ser jeg den femte også, men det virker som at det er den minste og den holder seg midt i redet ennå. Plutselig begynner de å flakse med vingene mens de hopper rundt. Ja, den ene tar sats og hopper bort på en gren utenfor redet. Må si jeg er redd den skal dette ned for den er jo ikke så store ennå. Etter hvert så roer ungene seg. Snart er mor tilbake med mer mat og slik går det i noen timer. Når mor er ferdig kommer hun seilende mot meg og setter seg i nærheten. Av og til kommer far også bortom for å hilse på mens mor er på jakt.  Jeg må si jeg er overrasket over utfallet av dette besøket. Vel var jeg spent på hvordan jeg ville bli mottatt, men hadde ikke trodd det ble på denne måten. Det er fantastisk å sitte og følge livet på og rundt reiskåla. Timene flyr fort når jeg besøker Sphaukfamilien og nå er det på tide å dra hjem til "ho mor".




mandag 4. juli 2011

Ringmerking av Spurvehauk unger.

 Søndagen kom, jeg var spent og gledet meg for turen opp til Spurvehaukfamilien. Mens jeg forberedte meg for turen, fikk jeg melding fra Marius at han hadde blitt syk. Det var trist for Marius og det var trist for oss. Tror han hadde gledet seg til å være med. Var litt usikker på om vi kunne vente lenger før vi ringmerket. Tok noen telefoner til kjentfolk innen fuglemiljøet og fikk noen navn jeg kunne ringe og iløpet av noen timer fikk jeg beskjed om at Morten fra Mandal kunne komme og ringmerke. Det var kjempe flott for vi ville gjerne få gjort dette før ungene ble for store. Jeg traff Morten i Lyngdal sentrum og sammen dro vi opp til Spurvehaukfamilien. Morten hadde med seg sin fru Anna og sin svigerfamilie, som var fra Sverige. Det var et koselig bekjentskap. Det viste seg at både Morten og Anna var godt bevandret i fuglenes verden. De hadde begge utdannelse som var relatert til fugler og natur og de ringmerket begge to. Det viste seg at Morten var litt av en apekatt i grantreet og det var ikke lenge før han var oppe ved redet. Først trodde han det var fire unger, men så fant han plutselig en til og da var alle intakte. Den ene var mindre enn de andre, så vi lot den være igjen i redet uten å merke den. Det heter seg vist at redet ikke skal være tomt og derfor fikk den minste være tilbake i trygge omgivelser. De fire andre ble lagt i en stor pose og så bar det ned fra treet for merking. Vel nede ble ungene lagt på bakken, men det viste seg at det ikke var så lurt for de fikk endel bøss i fjærdrakta. Morten og Anna ringmerket, mens jeg fikk tatt noen bilder. Det var noen nydelige små unger. Tror ikke jeg har sett så fine fugleunger før. Morten mente jeg måtte prøve meg på å merke en unge jeg også. Det gjorde jeg, men måtte ha han til å sjekke at jeg hadde gjort rett. Anna prøvde å få bort noe av bøsset som ungene hadde fått på seg og det gikk bra. Mens vi holdt på med ungene hørte vi ho mor fløy rundt og var bekymret oppe i tretoppene. Ja, jeg tror faktisk han far også fløy rundt og var bekymret. Det var på tide med en ny klatretur for Morten. Inn i posen med de fire små, posen rundt halsen og snart var ungene tilbake i redet. Det var tre hunfugler og to hannfugler som ble sammen igjen høyt oppe i Grana. Vi var glad for å ha fått ringmerket, for å ha fått møte disse fantastiske rovfuglene og ho mor var nok også glad for å ha fått sine kjære på plass i hjemmet. Enn så lenge, for snart skal de jo ut på vingene i den store verden. En takk til Anna og Morten for at de stilte opp for oss her i Lyngdal. Tror de også synes det var morro. En takk også til mor og far av Anna som var med i de norske skoger. Glenn skulle også ha vært med på denne turen, men pågrunn av tidsforskyvelsen måtte han prioritere familiesammenkomst. Han har fått full rapport i etterkant og han gleder seg sammen med oss. Det blir spennende å følge disse krabatene og snart skal jeg nok ha en ny fototur opp til Spurvehaukfamilien og se om jeg kan få noen blinkskudd av ungene på reirskåla.






lørdag 2. juli 2011

På besøk hos Spurvehauk familien.

 Sitter her på fotoplattformen ca 3 meter over bakken og venter på mor Sphauk skal komme.  Var borte da jeg kom for ho har nok hørt og sett meg. Har rigget meg til med noe mykt å sitte på, stativ, noe å spise og selvfølgelig fotoapparatet. Det varer ikke lenge før hun kommer flygende fra venstre med en fugl i klørne. Ho ser ned på meg, men enser meg ikke så mye, for jeg er godtatt. Men bare når jeg sitter nede på plattformen. Reiser jeg meg blir hun var. Skyter noen skudd, mens hun deler ut biter av byttet til sultne unger. Ja, for det er som du har hørt fem unger. Hannen ser jeg ikke så mye til, men hører når han gir henne signaler om at han er i nærheten. Da blir hun urolig og ser seg omkring før hun kaster seg ut og seiler bort til overleveringsstedet. For det er en spesiell plass som overleveringen av byttet finner sted. Hører de bråker litt der borte og ikke lenge etter kommer hun tilbake til reirskåla med mat. Da er det utdeling av delikatesser og appetitten er det ikke noe i veien med. Etter måltidet ser jeg en av ungene komme mot kanten av reirskåla. Den vender bakenden ut i det fri og så kommer det en stråle mot meg. Heldigvis så når den ikke fram. Når ho mor er ferdig med matutdelingen, setter hun seg og slapper av før neste levering. Da er det at jeg må være klar, for nå er det tid for fotografering igjen. På slutten av dagen hopper hun opp på en grein rett ved reiret og blir med det et fint fotoobjekt. Ungen tar en titt ned på fotgrafen gjennom greinene i reiret. Snart er fotodagen over for fotografen, han pakker sammen sakene sine og drar hjem til ho mor! På søndag er det tid for å ringmerke de små og det ser jeg fram til.