Hei og velkommen til min blogg. Dette er en enkel side hvor jeg kan vise noen av bildene mine. Enten det er fra "Åteplassen" eller det er fra naturen rundt oss. Håper du liker det du ser og kan kose deg med bildene. Da er noe av målet med siden oppfylt. Hilsen Knut

onsdag 28. desember 2011

Horndykker - den rødøyede fuglen.

 Om høsten/vinteren kommer det endel dykkere til Listalandet. Dvergdykkeren har jeg presentert på bloggen før. Etter en del dårlig vær i julen opprant tirsdagen med nydelig solskinn. I dag måtte jeg bare ut med fotoaparatet. Hadde sett endel fugler på innsiden av moloen og viste nøyaktig hvor jeg skulle parkere bilen.(bilen fordi det er god kamuflasje) Kjørte utpå brygga, slo av motoren og ned med vinduet. Nå var det bare å vente for før eller siden ville de komme forbi her jeg satt. Den første som kom var Ærfuglen, en hann. Så kom det flygende en storskarv, men den kom for plums på og fikk dermed bare fly sin vei. Etter en tid ble jeg oppmerksom på en forholdsvis liten og spe fugl i det urolige sjøvannet. Tenkte at det kunne være dvergdykkeren. Disse fuglene er ganske sky og det er vanskelig å få dem på nært hold, men av og til kan en ha flaks. Først så jeg den ganske langt borte, men så dukket den opp noe nærmere. De er som navnet sier dykkere. Tror aldri jeg har sett en dykker fly. Blir den skremt så dykker den på flekken og kan komme opp ganske snart etter flere hundre meter borte. Derfor er det viktig å sitte stille med kameraet klart. Så den komme nærmere og nærmere, men den var litt var så det var bare å vente. Plutselig ser jeg den ikke så alt for langt borte, får den i søkeren og trykker av. Så er den borte igjen. Det er ikke mange sekundene den er på overflaten før den dykker igjen. Ser den flere ganger etter dette, men ikke så nærme. Ser snart at det ikke er dvergdykkeren, for det er den for stor til. Hva det er kan jeg ikke si der og da, men må sjekke dette når jeg kommer hjem i "Løa". Vel hjemme og bildene lagt inn på PCèn ser jeg noe spesielt med denne fuglen. Den har røde øyne. Må slå opp i Fugleguiden for å finne rette navnet. Det er dog ikke så lett da det er to dykkere som har røde øyne og de ligner veldig på hverandre. Etter å ha studert og sammenlignet opp mot bildet, mener jeg at det må være en Horndykker. Denne fuglen har en fantastisk flott fjærdrakt om sommeren. En ny art for meg i min samling og bildene blir plassert i Fuglearkivet sammen med de andre artene. Aldeles ingen dårlig fangst en vinterdag på Sørlandet.

fredag 23. desember 2011

God Jul og Godt Nyttår.

Sitter her å hører på Julesanger på TV, lillejulaften dagen før den store dagen. Julaften har alltid vært spesiell helt siden jeg var gutt. Hva er det som er så spesielt ved denne dagen. For mange er denne dagen som en vanlig dag fordi de ikke har noe forhold til budskapet som gjør at vi feirer jul. Andre ser frem til Julaften for da får vi gaver og kan spise mye god mat. For andre betyr denne høytiden og denne dagen noe mer. For dem er det dagen og tiden da Jesus ble født og derfor en spesiell høytid.
Julehøytiden er fredens høytid, familiens høytid fremfor noe. Det skulle vært morro å høre tallet på alle familieselskapene som holdes i vårt land, ja over den store verden. Samtidig er Julen de ensomme`s kanskje verste tid. Ja, det er dessverre mange som
også har det vanskelig i Julen. Når jeg var gutt lærte min mor og far meg å be aftenbønn. I denne bønnen lyder det blant annet: "La alle barn i alle land få ha det like godt som jeg". Dette må være et ønske og en bønn ved inngangen til året 2012.
La alle få det like godt som jeg!

Fugler - hvilken fugl er den mest kjære i Julen. Det kan nok være mange svar på dette spørsmålet, men for meg er det en fugl som liksom hører Julen til fremfor noen og det er Dompappen. En aldeles flott fugl både hannen og hunnen. Dessuten har den en spesiell lyd. Når jeg sitter på åteplassen, kan jeg høre lang vei når dompappen kommer om morgenen.
Så til slutt på denne lille julaften vil jeg sende en hilsen til alle dere som følger bloggen min, eller som er innom nå og da, til dere som er nye her og til dere som har fulgt meg fra starten i Januar.

God Jul, en velsignet høytid og et fredfullt nytt år til dere alle.
Takk for alle kommentarene som har kommet inn på bloggen og takk for at dere følger med meg.
Hilsen Knut

onsdag 21. desember 2011

Stær på fuglebrettet i Knuts hage.

Det blir ikke mye åteplassen for meg før Jul. Dessverre må jeg si, skulle så gjerne vært der blant rovfugler, småfugler og andre fugler. Hver morgen følger jeg med i min hage og en morgen dukket det opp en fugl som ikke er så skjelden, men den skulle jo ikke vært her nå. Først trodde jeg det var en trost, men fikk ikke dette til å stemme. Når jeg så nærmere på den så jeg det var en stær. Har matet fugler i hagen i mange år, men aldri sett en stær på fuglebrettet så sent på året. Så raskt jeg kunne opp på hobbyrommet, fant fram kameraet og fikk dokumentert dette synet. Det var ikke bare en, men talte 8-10 stk. Tok dette bildet gjennom glassruta, ISO 1600  70-200mm m/2x konv. Ikke førsteklasses, men du verden for en annen klasse. Hva de spiste? Jo det gikk på grovbrød og meiseboller. Tror faktisk de likte menyen, for nå har de holt seg her i mange dager. Nå som det har lagt seg noe snø her sør, er det nok ikke så lett for mange fugler å finne føde. Neste gang jeg er tilbake med nytt innlegg håper jeg det er fra åteplassen eller noe lignende. På grunn av blodpropp i benet etter operasjonen, har jeg måtte ta det litt med ro. Håper å komme sterkt tilbake over nyttår med innlegg fra rovfuglens rike.

søndag 11. desember 2011

Hønsehauken.

Ikke mange bilder av Hønsehauken i vinter for meg, men får ty til et av mine gamle fra sist vinter. Må si som Glenn sier at Hønsehauken har fått en spesiell plass i mitt hjerte. Det er en flott fugl både som Juv og som voksen. Det blir alltid mye liv på åteplassen når det er en ungfugl der sammen med en voksen. Det ser ikke ut fra rapportene jeg har fått at det er "Gamla" som er der i år, men kanskje en han fugl. Plutselig kan jo "Gamla" også være der og det hadde jo vært morro. Takker Willy for varme ord på bloggen hans, noe som gir meg inspirasjon og kjenner at det begynner å krible i høyre pekefinger. Ikke mye fotografering de siste par månedene. Ligger og ser på kameraet mange ganger, må liksom ha det i hendene og prøve at det fungerer.  I natt drømte jeg om at jeg var på jakt etter noen fugler i skogen, men fikk liksom ikke taket på dem. Har dere lyst til å se ferske bilder fra åteplassen, så ta en tur til http://willygillnaturfoto.blogspot.com/. Han har vært på åteplassen vår og fått nye bilder av året. Ellers takker jeg for mange gode og varme kommentarer på siste innlegg. De har varmet i en litt vanskelig tid. Veldig hyggelig å registrere nye navn på kommentarlisten. Håper ikke det tar så lang tid før jeg kan være på plass i åtebua vår og bringe ferske innlegg derfra. Målet vårt denne vinteren var at Kongen skulle komme på besøk og det er ikke for sent ennå. Knut

søndag 4. desember 2011

Endelig hjemme fra sykehuset.

Hei alle sammen. Endelig er operasjonen over. En tøff tid, men håper og tror jeg er tilbake om ikke så lenge. Ikke mye produktivt i disse hårde tider. Smertene har vært store og tiden har blitt lang. Midt oppi dette får jeg melding om at stormen har blåst åteplasshytta overende. Heldigvis har den fart vel med den tross alt. To gode venner Willy og Glenn, har fått den på plass igjen. Mitt store mål denne vinteren, var å få knipset "Kongen" dvs Kongeørnen. Ser ikke så veldig lyst ut, men håper at jeg skal være klar i slutten av januar-2012.
Takk til alle som har lagt inn komentarer på innleggene mine. Har fulgt med på mobilen og lest der. Et lite lys i en litt mørk tid. Håper å komme tilbake sterkere etterhvert. Kom hjem på torsdag og føler meg allerede mye bedre. Et lite bilde fra sist vinter. Litt knuffing på fuglebrettet mellom to Kjernebitere. En flott fugl som pleier å komme innom i hagen. Ikke alltid med en gang, men litt utpå vinteren. Mange hilsener fra Knut

onsdag 23. november 2011

Låvesvala den blå "seiler".

 Har alltid vært fasinert av svala og spesielt låvesvala. Synes den er så flott der den flyr etter insekter. Å få fotografert denne "seileren" er ikke så enkelt. Har prøvd mange ganger, men det er ikke ofte jeg lykkes. Når jeg ser den fra bakken ser det ut som om den er svart og rød over og under nebbet. Det er den derimot ikke. Når sola treffer denne urolige fuglen mens den sitter rolig ser jeg at den har en flått blåfarge der hvor det ser ut som om den er svart. Dette kommer godt fram i noen av bildene i dette innlegget. Vanligvis bygger disse fuglene rede i låver, store garasjer o.l., men ute på Lista kan du finne reder på mange uortodokse steder.
 Første gang jeg fotograferte denne fuglen og fikk fram den flotte blåfargen, satt den på en tykk ståltråd over en liten elv.
Det viste seg at den hadde rede under broa som gikk over elva.  De fløy til og fra redet med mat, men av og til satte de seg på ståltråden eller på lange siv som vokser langs elva. Når jeg satt i bilen, kunne jeg komme ganske nærme dem. Ved senere anledning kunne jeg fotografere når ungene ble matet.
Har hatt mange fine stunder med å betrakte denne flotte fuglen.
Låvesvala og mennesker hører liksom sammen. Når du kommer til en bondegård er det ganske naturlig at låvesvala svermer her. Det har blitt meg fortalt at dersom gården blir fraflyttet og driften opphører, så forlater låvesvala gården også.
Låvesvala er jo ingen seiler, men du verden som den ligner. Det er en fryd å sitte på verandaen om ettermiddagen/kvelden og følge disse luftens akrobater.
 Her er en annen blåfarge enn den lenger nede på siden.


 Dette er et godt eksempel på den flotte blåfargen.
 Her er god presisjon når ungen skal mates.
Her kommer den flygende og skal inn under broa til redet

torsdag 17. november 2011

Fuglebrettet i Knuts hage.

 En av de store gledene gjennom vinteren, er å gi fuglene mat. Hver høst når det lir godt ut på, finner kona og jeg fram fuglematerne og henger de "the same as last year". Det går på solsikkefrø, meiseboller og brød. Når det lir utpå høsten, kan vi merke at det kommer enkeltfugler for å se om det har kommet noe mat. Så når maten er på plass, er det full guffe fra morgen til kveld.. I hagen vår har vi et stort einetre. Dette treet elsker fuglene. Her sitter mange av dem å spiser etter å ha hentet maten på fuglebrettet, her søker de tilflukt når spurvhauken kommer seilende og her sover de om natta.
De mest vanlige fuglene er spurven, kjøttmeisen, blåmeisen, pilfinken, spettmeisen og tyrkerdua. Den første som kommer er kjøttmeisen og den siste som kommer er tyrkerdua. Den er som spurvhauken, den anonserer at den kommer. Her en dag fant jeg fram kamuflasjenettene mine og bygde meg en enkel kamuflasje. Det fungerte og snart var det fult liv i hagen. Den siste som kom var tyrkerdua for den synes det var litt skummelt med nettet og det som var inni. Hadde den på ca 3 meters hold. Det er ikke fult så nært som på åteplassen, der kommer kjøttmeisen og setter seg på linsa. Avstanden er bare 30-40 cm mange ganger.
 Synes mange ganger det er rart at ikke småfuglene kolliderer så mange som det er av dem til og fra brettet. Denne gangen så jeg faktisk flere som kolliderte i lufta. Det går bare så fort at øyet vårt ikke altid får det med seg. Plutselig lyder et varselrop og alle fuglene inn i det store treet og det blir helt stille. Jeg ser meg rundt og spør meg hva er dette for noe? Merkelig, har ikke sett noen fare, men det har nok vært noe. Snart er alt som før, fuglekvitter og spising om hverandre. Det blir endel action bilder av småfuglene og synes det er flott når det blir litt bevegelse i bildet. Nå anonserer dua sin ankomst og ikke lenge etter kommer den flaksende ned på bakken. Den har holdt øye med plassen fra et tre i nærheten og funnet ut at nå er det klart. Noen flotte fugler som startet med to stykker her for noen år siden og som har formeret seg til en flokk i nabolaget.
Dette bildet er hentet fra Lista en sommer. To unger som sitter og tigger av far. En ganske vanlig fugl i Norge, litt kjedelig kanskje. Sett deg ned med kikkerten og studer denne vanlige fuglen en stund. Er ikke så sikker på at du synes den er så vanlig etterpå. Det er en flott fugl.
 Her er en han på vei inn for landing på matfatet. Den må vente litt for rullebanen er opptatt.
 Er jeg ikke fin kanskje? Viser fram vingene, eller er i ferd med et "take off". Også en vanlig fugl, men ved nærmere øyensyn en vakker fugl.
Her er også en som må vente for rullebanen er opptatt.
Denne har tatt et overblikk over hagen og funnet ut at nå er det klart for landing og et bedre måltid.
 En annen flott fugl er spettmeisen. Når den ankommer matfatet, er det den som er skjefen. De andre fuglene holder seg litt på avstand og nåde den dersom det er flere av samme sorten. Da blir det som regel knuffing.

Om våren og sommeren er som regel tyrkerdua vekkeklokka her nede. Kan være slitsomt av og til, men tror jeg vil savne det om den blir borte.
Her sitter de i treet i Knuts hage og er litt skeptiske mot kamuflajen som han har satt opp. Maten er lokkende, så det varer ikke lenge før de lander på bakken og spiser.
Dette var et lite innblikk i Knuts hage. Slik forløper det seg stort sett gjennom høsten og vinteren. Eneste forskjell er at når det blir snø og kalt, kommer noen flere arter på besøk. Såsom: grønnsisikken, flagspetten, dompappen, grønnfinken, bokfinken, bjørkefinken og kjernebiteren. Jeg har helt glemt å nevne skjæra, den er her den også.

onsdag 9. november 2011

På Uglejakt i Lyngdal.

 Sist jeg var på Uglejakt var på Lista, men billedmessig ble det dårlig og opplevelsesmessig helt topp. I går kveld var det flott vær, stjerneklart og måneskinn. Tenkte at jeg ville ta en tur i skogen ikke langt fra der jeg bor og se etter ugler. Når jeg kom meg av gårde, skjønte jeg etterhvert at jeg var noe seint ute. Når jeg hadde kommet meg på plass og funnet en grei plass til campingstolen min var det blitt litt vel mørkt. Prøvde autofokusen og det var helt i grenseland, så jeg valgte å kjøre med manuell fokus. Forsto at det ville bli litt på lykke og fromme, men håpet på et bra bilde.
Det ble stille i skogen, hadde satt meg i skyggen slik at ikke månen skulle røpe meg. Etter en stund runget Kattuglens sang ut i mørket. Den kom ikke fra ugla, men fra min mobiltelefon. Det lyder ganske rart når en sitter å lokker, mens det er stille og mørkt. Det er mye granskog her jeg sitter og en ganske bratt stigning. Dermed blir trærne enda høyere. Etter at lokken var ferdig med tilmålt tid, ventet jeg litt og lyttet ut i mørket.  Satte lokken på igjen, men det så ikke ut til å være noen respons. Ventet litt igjen og satt lokken på, men jeg var klar med kameraet. Hadde stilt fokus på 10-15 meter, men det var umulig å si hvor den kom fra eller om den kom i det hele tatt. Satt å så opp mot himmelen hvor det ennå var litt lyst og her ville jeg se den som silluett. Når jeg sitter slik er jeg spent, men samtidig koser jeg meg. Plutselig ser jeg noe komme fra ingenting på himmelen og det ble større og større. Med utslåtte vinger og stjert, nærmer Kattugla seg og har rettning rett mot meg. 5D er klar og snart flazer det ut i mørket flere ganger før den seiler over hodet mitt og setter seg i et tre bak meg. Nå var jeg spent, sist var jeg helt uforberedt og ikke noe bilde. Nå hadde jeg fått bilde, men hadde jeg truffet på avstanden. Måtte bare se. Nei, nei, nei, det så ikke ut for at det ble klart. Måtte bare jobbe videre så jeg satt på lokken igjen. Ikke lenge etter kom den igjen og satt seg i et løvtre på siden av meg. Fikk manøvrert 5D i riktig posisjon og fyrte av noen flaz mot sitteplassen. Passet på å bruke forskjellige avstander mens jeg fyrte av. Etter en tid tok jeg en pause med lokken. Plutselig kom den flygende på skrå fra siden og var ikke mer enn ca 5 meter over hodet mitt og ble borte i natta. Ville bare roe det ned litt og satt stille og så opp på nattehimlen. Så hører jeg fra siden litt lenger oppe i skogen at den begynner å kalle med sin karrakteristiske låt. Når den stoppet, satt jeg igang lokken min og det varte ikke lenge før den kom seilende og satt seg i et løvtre 20-25 meter på skrå overfor meg. Det var mørkt der den satt så det var vanskelig å se. Tok sjansen på noe jeg trodde var ugla og fyrte av. Ganske riktig kunne se gjennom søkeren når blitzen gikk av at det var en fugl. Holdet var litt langt og bildene ble ikke så bra. Pågrunn av at månen hadde kommet til syne og lyste opp der jeg satt, pakket jeg sammen og gikk mot bilen. Satte meg under et grantre og begynte å lokke igjen. Straks kom den flygende og satt seg i et grantre bak meg. Var tydelig at den var ikke så redd, men den ville heller ikke ha nærkontakt. Etterhvert skjønte jeg at jeg hadde fått det beste ut av kvelden og at det var tid for å dra hjem til ho mor og til Trio. (Jeg har valgt å ta med to bilder. Det ene var når Kattugla kommer mot meg rett forfra og når den satt på siden av meg i et løvtre. Det ene er ukart og det andre er klart. Hadde ønsket at det var omvendt på disse bildene, men slik er det ikke. Tok det med alikevell for at dere skal få se og tenke dere hvor fantastisk det er når fuglene kommer rett mot, med utslåtte vinger og stjert.)

fredag 4. november 2011

Du store Alpakka

 Jeg kom kjørende på mandag på en av veiene som går ut på jordene på Lista. Var på jakt etter fugl. Er ikke så mye jeg kan bevege meg ut for tiden, men en liten tur i ny og ne går. Så ikke så mye fugl, det var grått, trist, tåke og yr. Kjørte forbi en treklynge og kom ut i åpent landskap. På jordet til høyre for meg, så jeg et dyr som jeg aldri hadde sett her på Lista før. Jeg skvatt til og tenkte, hva er dette for noe??  Hukommelsen begynte å arbeide. Hm, merkelig. Det var noe som begynte å dra kjenselen på disse dyrene. Var ikke det slike dyr som jeg hadde sett på dyrskuet  i Lyngdal i september?
Kona hadde endog kjøpt et par sokker til meg som var lagd av ulla til disse dyra. Er ikke alltid like god med å huske navn, men disse var ikke noe problem. Det var et velkjent navn fra Stompa i barnetimen. Lektor Tørdal hadde et uttrykk han stadig brukte: "Du store Alpakka". Helt riktig de het Alpakka. De var litt skeptiske med en gang, men da jeg gikk ut av bilen for å fotografere dem, kom de nærmere. Ja de kom faktisk helt bort til meg og den ene begynte å lage noen lyder. Lyden var ikke så vanskelig å etterligne, så etterhvert hadde jeg en slags kommunikasjon med den mørke. Kanskje var det en koselyd og den trengte selskap. Kanskje var det fordi den var våt og klagde på været her på Lista. Ikke hvet jeg, men det så ut som om den likte grasset her ute. Det virket også som om den brune var lederen i flokken. Det regnet så det gikk ikke lenge før jeg krøp inn i bilen igjen og satte kursen hjem til mor og når jeg kjørte inn på parkeringsplassen, så jeg flammene fra ovnen i stua. Det skulle bli godt å komme inn i varmen.
Flott sveis i regnet.


 Denne hadde til og med skjegg.

søndag 30. oktober 2011

Endelig etter flere års jakt, fant jeg den

Jeg har vært på jakt etter den lenge, har bare sett den på TV og på bilde. Håpet på å stifte nærkontakt med den, denne vinteren. Sidensvansen er for meg en av de spesielle fuglene i Norge. Den ser liksom ikke så norsk ut. Hadde en avtale med Glenn at dersom han så noe til den, skulle han ringe med en gang.  Her om dagen ringte den nye Samsung touch mobilen min og det var Glenn på tråden. Nå sitter jeg her og ser på ca 20 stk Sidensvans som spiser røde bær midt i Alleen. Tenkte at nå måtte rygg være rygg og prøve å komme meg av sted. Hvor nærme er de spurte jeg, ca 2m var svaret. Jeg sitter i bilen og ser på dem. Dette skulle gå bra, da jeg kunne sitte i bilen og fotografere. Mindre enn en time etter var jeg på plass.

Ganske riktig, det var de røde bærene på den kommunale hekken som var fristende. De kom og gikk hele ettermiddagen og dagen etter var jeg også på plass. Ut fra disse turene har jeg satt sammen et lite knippe bilder av denne flotte fuglen. Etter hvert kunne jeg skille ut ho og han av dem også. Etter opptelling av fugler, har jeg etter hvert fått bilder av 165 forskjellige arter. Disse har jeg fotografert i løpet av ca 3 år. Så en stor takk til Glenn som har hjulpet meg med flere arter og flere av artene hadde jeg nok ikke fått så raskt uten hans hjelp.

onsdag 26. oktober 2011

Mens jeg venter på Hønsehauken.

For en som har tilbrakt mye tid ute i naturen og fotografert fugler, men som for tiden må tilbringe mye tid på divanen i påvente av opperasjon, blir dagene fort lange. Ville gjerne vært på Haukeplassen sammen med Willy, eller på Lista for å fotografere ugler. Har ingen ferske bilder å vise dere og derfor mimrer jeg litt fra sist vinter.


Det var slik jeg gjerne så den når den kom om morgenen. Den satt på furugrena og loddet stemningen. Jeg hørte ikke den kom engang, så stille var den. Så kom den seilende de få meterne ned på stokken.
 Her på stokken likte den seg. Den hoppet, fløy, spiste og lekte i opptil flere timer. Det var mange timer med givende fotografering. Husker første gangen den kom til Haukeplassen. Så den så vidt når den passerte i bakkant av åteplassen. Kjente hjertet begynte å slå veldig. Hva skjer nå? Drar den sin vei igjen? Sitter den i et tre bak åtebua? Vi var begge ganske spent både Willy og jeg. Willy hadde sagt at når den kommer, så setter den seg på stokken(6-8m unna). Jeg hadde ingen tro på dette, da den synes for nær, ved første gangs ankomst. Plutselig hørte vi tunge vingeslag og hvem andre satt seg på stokken enn "Gamla".Det varte ikke lenge. Den satte seg på fjellet litt lenger borte.



Plutselig en dag hørte vi et forferdelig lurveleven. Fram kom det en stor fugl til og satte seg i det samme treet som gamla pleide å sitte i. Det var en ungfugl hønsehauk. Det ble litt knuffing mellom disse to. En dag mens gamla satt på stokken og spiste, kom ungfuglen og puffet gamla ned av stokken. Dette likte ikke gamla og dermed var bråket igang.
Her er de inne i en liten kamp om maten og den som må vike er ungfuglen.
Her kommer gamla inn for landing på stokken. Det var alltid en godbit der og derfor mange flotte nærbilder. Det var aldri noen tvil om hvem som var sjefen på åteplassen, det var "Gamla".
Det er godt å mimre litt mens man venter.

Hønsehauken har ikke vist seg her ennå. Det har derimot Spurvehauken. Den er der daglig til fotografens glede og til småfuglenes redsel. Det er gøy når vi får noen uker med Sphauken på høsten. Vi er klar over at når Hønsehauken viser seg på åteplassen, da kommer ikke Sphauken dit mer. Derfor er det bare å kose seg med den, mens vi venter.

Trio - en god venn.

 Hei alle sammen, her er jeg med noen bilder av min gode venn Trio. Han er 5 mnd og en livlig krabat. Sko er en flott ting enten det er tøffelen til ho mor eller arbeidsskoen til han far med innlagt ståltå(den er tung den). Han liker seg når han kan komme ut i naturen, men det er like gjevt når han kan ligge på sofaen sammen med mor eller far.

 Å gå tur på stranda, det er gøy det. Da får han springe litt fritt også.
 Det er gøy når far kaster pinner og han springer for å hente dem.
 Noen ganger blir de i tyngste laget, men det går denne gangen også.
Noen ganger springer han så fort at sanda spruter omkring.