Tilbake på Åteplassen.

Klokka var 0.7.00 da Willy og jeg med hodelykter forlot bilen på parkeringsplassen og satte kursen for Åteplassen. Vi har ca. 15-20 minutters gange før vi ser hytta i mørket. Vi er alltid spent på hva som kommer til å skje i dag, så også denne morgenen. For meg var det ekstra spenning etter å ha vært fraværende i 1,5 mnd. Willy surret fast en kråke på stokken, helte ut en pose solsikkefrø og la ut to stk brød. Det var to stk høns der fra før, så det var nok av mat. Etter kort tid var vi på plass i bua og med kameraene klare til skudd. Det blir som regel 1,5-2 timers venting før hauken kommer, men det er viktig at vi er på plass mens det ennå er mørkt. Det har hent at de har kommet før det er lyst.

Satt og ventet og slappet av. Skvetter til av at jeg hører noe og hører samtidig Willy le. Hva var det som skjedde, så forsto jeg det. Det var han Knut som hadde tatt seg en blund og plutselig skvatt han til. Det var kanskje ikke så rart, da han hadde sovet heller lite i natt. Tiden gikk og det var ennå ikke ordentlig lyst, da jeg hørte akkuratt som et lite vindpust og der ser jeg hauken komme seilende og setter seg på stokken ved kråka. Ingen tvil om hva den ville ha å spise. Det var en ungfugl som hadde kommet, men det var ikke den samme som hadde vært her før. Denne var ikke ringmerket og det var den som hadde vært her tidligere.

Den hadde ikke før satt seg på kråka før den spredde ut vingene og begynte å jamre seg noe forferdelig. Der kommer det sannelig seilende en hauk til og prøver å dytte den første av stokken. Dette var ikke vellykket og den satt seg i et bjørketre rett i nærheten. Den første satte igang en jammerkonsert uten like og den andre svarer. Slik blir de sittende i en tid. Så kaster den nyankomne seg på vingene og flyr vekk. Vi kan høre det blir et rabalder blant nøtteskrikene i skogen nær ved og vi forstår at den er i nærheten. Nå først samler ungfuglen vingene og kan konsentrere seg om kråka.

Den er ikke fornøyd med at kråka er fast i stokken, den vil ha den med seg. Det tar en tid før den slår seg til ro og begynner å spise. Innimellom tar den tak i kråka og prøver å fly av gårde med den. Flere ganger ender den på bakken og andre ganger får den så vidt klamret seg fast før den detter ned. Willy ser bort på meg og smiler mens han sier"Er det ikke fantastisk". Jeg er så enig med han, for det er dette jeg har drømt om mens smertene har herjet i kroppen og motet har vært litt nede, at jeg skal få møte haukene igjen på åteplassen.

Høna får være i fred denne dagen, men kråka til Willy går ned på høykant. Den kaster et blikk på høna av og til, men kråke er best.

Etter en tid flyr den opp på greina i furutreet og setter seg for å stelle seg litt. Ser det er noe på gang og plutselig kaster den seg ut etter noen nøtteskriker. Tenker at nå er seansen over, men så kommer den seilende igjen og setter seg på kråka.

For en staselig fugl det er som sitter på stokken og spiser av kråka. En vakker fugl som om ikke lenge skifter fjærdrakt og blir lik de voksne haukene. Balasten ser bra ut, for den ga intet til sin rival som måtte ut og jakte for å skaffe sin egen mat. Så begynner den å herje med kråka igjen. Tar tak og røsker til og der flyr ungfuglen avsted med kråka i klørne. Det var nok siste gang vi ser den i dag, men som Willy sa:"Den har jo jobbet godt for kråka, så den er kråka verd". Satt en tid etterpå og tenkte at nå kommer kanskje den andre hauken, men intet hendte. Snart etter pakket vi sakene og dro ned til bilen igjen. Når jeg går gjennom bildene hjemme ser jeg at Hønsehauken har vært på plassen i ca 2,5 time. Det var en fantastisk gave når jeg endelig kunne være tilbake på åteplassen. Takknemlig for å oppleve en slik stund som vi hadde så mange av sist vinter. Endelig kunne jeg møte Hønsehauken ansikt til ansikt og for en opplevelse.