Sesongen var ikke slutt på Åteplassen.

Jeg er på vei opp til åteplassen igjen. Klokka er 06.00 og det er fremdeles mørkt. Fikk melding fra Glenn at viltkameraet viste at det var mye aktivitet fra Hønsehaukene når vi ikke var der. Det var gode og dårlige nyheter. Flott at det var aktivitet, men hvorfor satt ikke haukene seg på sitteplassene når vi var der?? Måtte bare prøve igjen. Derfor er jeg på vei opp nå. Har med 3 brød for å få mer kontakt med nøtteskrikene. De er glad i brød og jeg viste at det var helt tomt. Når jeg nærmet meg åteplassen slo jeg av hodelykten, kastet forsiktig brødet ut på plassen.

Vel på plass i åtebua, merket jeg at det hadde blitt merkbart lyst. Ikke lenge etter hørte jeg hauken et stykke unna og ikke lenge etter hørte jeg nøtteskrikene bråke. Skulle jeg bare få et glimt av den i dag også, eller skulle jeg få nærkontakt. Klokka var blitt 8.15 da den helt ubemerket kom seilende og satt seg på greina i furua ca 15m borte. Jeg satt helt rolig og rørte ikke en finger. Den skulle få ro så den følte seg sikker. Først satt den med ryggen mot meg, men etterhvert snudde den seg slik at vi ble ansikt til ansikt. Jeg var så redd at den skulle stikke, men den slappet av og etter hvert begynte den og stelle seg. Hadde tydeligvis ikke hatt morgenbadet ennå. Etter hvert så jeg i øyekroken at nøtteskrikene hadde våknet. Var veldig konsentrert om hauken, da jeg var redd den skulle legge på vingene. Klokka 8.30 kom mitt første skudd, forsiktig for å føle meg fram. Det gikk bra, men var fremdeles forsiktig.

Den satt på greina, stelte seg, kikket på de andre fuglene som hadde kommet til og fulgte med på himmelen om det var noen potensiell fare. Tenkte, det var da veldig å rolig den var i dag. Skal den sitte på denne greina i hele dag? Etter hvert begynte nakken å verke, trodde jeg skulle få kink. Av og til måtte jeg gjøre litt gymnastikk med hodet for å ikke fryse fast i en stilling. Øynene derimot hvilte hele tiden på hauken. For plutselig så skjer det. Den pleier å gi noen signaler før den kaster seg ut i lufta. Som å bøye bakenden oppover og sende en stråle ut i det fri, bli litt urolig og riste fjæra. Plutselig kommer tegnet og snart etter kaster den seg ut. Jeg panorerer, men så blir den borte for meg. Den hadde satt seg på en sittepinne rett over åta og jeg trodde den tok av for denne gang. Så hoppet den ned på åta og forsynte seg godt.

Etter en tid fant den ut at nå er det nok, kastet seg på vingene og seilte ut over granskogen under oss. Ikke lenge etter hørte jeg et bråk lenger nede i dalen. Nå var det igang igjen. Måtte sende en melding til Glen at i dag hadde den vært nede. Fikk svar tilbake, "hvor lenge satt den"? Ja hvor lenge satt den? Tiden går veldig fort når en har storbesøk. Den satt i to og en halv time. Mesteparten av denne tiden satt den på greina.
Morro var det at den kom og morro er det at den oppholder seg i området.

Når hauken hadde gått oppsto det liksom et tomrom. Musklene slapper av og de andre fuglene slapper også av. Det var ikke riktig tid for hjemreise, så nå var det småfuglene som sto på programmet.
Det er en stor flokk som er nede og en av de fineste for meg er blåmeisen.

I hele vinter har vi nesten ikke sett bokfinken på plassen, men nå har den kommet

Grønnfinken er det flere av. Det er ikke mange som har så fin sang som denne.

Bjørkefinkhannen er i ferd med å få den karakterristiske svartfargen på hodet.

Grønnsissiken er en vakker liten fugl. Denne har også en vakker sang.
En av mine favoritter når det gjelder fuglesang er svarttrosten og løvsangeren. Flere morgener på åteplassen i det siste har svarttrosten holdt en fantastisk konsert i skumringen.

Det siste bildet denne gangen er hentet fra havna i Borshavn. Tjelden høres godt når jeg kommer for nær og det er en av vårlydene her nede sammen med Viba, Stæren og Storspova. Alle er på plass, men det er nok litt tidlig ennå.