Nytt besøk hos Hønsehauken.

 Jeg er igjen på vei til Hønsehauken. Kjenner at spenningen stiger jo nærmere reiret jeg kommer. At den oppdager meg før jeg når fram til kamuflasjen min er jeg ganske sikker på, så jeg prøver ikke engang. Det virker som om den har godtatt at det kommer en kar av og til. Denne skogens fugl som mange mener er en av våre mest truede rovfugler. Det er ikke mange fiender som Hønsehauken har, men i dyreverden er det Hubroen som er den farligste. Spesielt for ungfuglene. Det er derimot ikke den farligste fienden.

Det moderne skogbruket er fiende nr en. Den gamle skogen blir borte og hekkemulighetene blir færre.

 Jeg er spent i dag som sist. Hvor store er de blitt og hvordan ser de ut i fjærdrakta? Vel på plass med alt utstyret og så er det bare å vente og la alt roe seg. Det tar ikke så lang tid før de kryper opp på reirkanten. Kan se at de har blitt mørkere enn sist. Alle tre er der og de ser ut til å ha det greit. En av dem kommer ryggende mot reirkanten og det kan bare bety en ting. Ganske riktig, snart står strålen ut i det fri. Etterpå reiser den seg opp og begynner å flakse med vingene. Det ser ut som om det smitter. En til kommer ryggende for å gjøre sitt fornødne. Venter på den tredje, men den vil vente litt.

 Plutselig hører jeg skriket fra han far og ho mor svarer. Etterpå blir det stille, men jeg venter for snart kommer en av de voksne inn med mat. Som vanlig kommer den fort, men får sendt noen skudd. Ikke før har den landet, så er den i lufta igjen. Her må man ikke somle for det er tre grådige unger som trenger mye mat. En av ungene griper tak i nyankommet mat og begynner å spise. Det er tydeligvis ikke nok mat så jeg hører de gir fra seg lyder og ser ut i skogen etter foreldrene.

 Det går en tid så hører jeg skriket fra faren og mor svarer. Det er tid for et nytt besøk av ho mor og ikke lenge etter kommer ho seilende inn mot reiret. Denne gangen er jeg mer heldig, får noen bilder mens ho lander i reiret. På bilde 5 og 6, går det an å se hva ho kommer med. Ikke en liten trost, men et forholdsvis stort Ekorn. En av ungene grabber det til seg og begynner å spise, mens mor flyr bort. En annen unge prøver å nærme seg ekornet, men får klar beskjed av den største ungen at dette er mitt til jeg er mett.

I frustrasjon begynner denne ungen å spise av noen rester som ligger i reiret. Det kan ikke være så mye igjen på det som ser ut til å være en trost, så den sluker like godt hele sulamitten. Jeg ser hvordan den strever for å få det ned og ser at beina stikker ut av nebbet. Det går ned etterhvert, men det må ta tid å fordøye dette måltidet. En annen av ungene bare står og ser på den og lurer nok på om dette er lurt? (bilde nr 7)

Dette er en kamp om maten og intet skal gå tapt. Etterhvert kommer denne middagsluren igjen og det er tid for meg å slappe av litt også. Jeg glemte å si at da jeg ankom reirplassen, hørte jeg et brøl i skogen. Det var råbukken som hadde hørt meg og han likte ikke det han hørte. Han var misfornøyd og han ville ha skogen for seg selv. Hørte han buldre lenge mens han forsvant.

Det blir liv på reiret igjen. En ny unge kommer ryggende, sikkert den som ikke fulgte opp sist. Etterhvert blir det liv i leiren. En av ungene bøyer seg framover med vingene strakt opp i luften. Den holder faktisk på å tippe framover, men tar seg i det. Så flakser den med vingene og tar seg en tur tvers over reiret. Det ser ut som om det smitter for straks er det en til som begynner å flakse med vingene. Moro å se at det har blitt liv der oppe. Tydelig at de følger med på det som skjer på bakken og ellers rundt reiret. Når jeg pakker sammen sakene mine og kryper ut av kamuflasjen, har de lagt seg flatt ned på reiret og ikke lenge etter hører jeg de voksne begynner å varsle. Det er på tide å dra hjem. En ting jeg ikke hadde lagt merke til, men som Glenn gjorde meg oppmerksom på var at reiret var påbygd etter at ungene hadde blitt større. Dersom du studerer bildene i de forskjellige innleggene, så ser du at på de senere bildene så er det nytt grønt på toppen. Dette var jeg ikke klar over, men en ny lærdom. Jeg håper det gikk bra med den grådige ungen som slukte hele beinsubstansen av trosten. Håper den har sterk saltsyre som løser opp, for det kan ikke være greit å gå meg en troste fot dinglende ut av nebbet.