Ungfuglene er snart rede for sin første flytur.

 Det har gått en uke siden sist jeg var og besøkte Hønsehauk-familien. Nå er jeg på vei tilbake for å se hvordan det står til med dem. Samme spenningen hver gang. Vel på plass i granskogen og etter å ha pakket ut er det noe som slår meg. Det er liksom noe som mangler. Ganske riktig, det var ingen som ønsket meg velkommen denne gangen. Ingen voksen som varslet, det er bare stille. Jeg ser inn i søkeren og der oppe i reiret ser jeg bare så vidt en unge som stikker opp over reirkanten. Det tar ikke så lang tid før de begynner å røre på seg der oppe.

Kan se at det har skjedd store forandringer siden sist. Nå ligner de ungfuglen med sine fargetegninger og de har fått dunbukser på. Det tar ikke lang tid før de begynner å flakse med vingene og farer fra den ene siden av reiret til den andre. Det er til og med enkelte som har problemer med å stoppe før de farer utenfor reiret. Ja de er der alle tre, selv den som det stakk et trosteben ut av nebbet på sist jeg var oppe. Saltsyra hadde nok gjort jobben.

 Kan se at de av og til tar til seg mat som tydeligvis ligger på reirskåla. Det ser ut til å være en trost. En av ungene gir fra seg den karakteristiske Hønsehauk-lyden, det virker som om den ikke er helt fornøyd. Det virker som om den er sulten og plutselig dukker mor opp i redet med mat. Det skjer så fort og uten forvarsel så ingen bilder fra landingen, men like fort som ho kom drar ho igjen. Nå blir det spising for den ene ungen, ser den river og sliter i noe og plutselig løfter den en trost i været.

 Etterpå faller ungene til ro. De legger seg ned og steller fjærdrakten. Ser bare av og til at noe stikker opp over kanten, men ellers så er det ikke mye som skjer.

Etter en stund kommer en av ungene ryggende. Det betyr bare en ting, den skal på do. Siestaen er over og snart er det flygetrening igjen. Ser en av ungene komme tvers over reiret og klarer så vidt å stoppe på kanten. Ser nesten ut som om den vil fortsette oppover den store greina som stikker ut under reiret, men det blir med tanken. Snart faller denne ungen til ro, men ikke før så setter en annen unge i gang med trening. Av og til så er alle tre i gang der oppe og jeg ser vinger i alle retninger. Utrolig at det er plass til alle på en gang, for jeg kan se at vingespennet er ganske stort på hver enkelt. To av ungene legger seg ned og den ene ligger å pikker på den andre med nebbet. Kanskje det er ei lus som den ikke har fått fjernet og trenger hjelp.

Det blir roligere i reiret og hører ungene gir fra seg noen lyder og ser ut i skogen. Det pleier å være et forvarsel og ganske riktig snart ser jeg ungene se i en bestemt rettning. Mor er i nærheten og snart kommer hun inn for landing. Som vanlig raskt ned og raskt av sted igjen. Hun kaster seg ut i rettning mot meg og så skjærer hun til siden. Jeg er oppdaget. Hun gir fra seg varsellyder og snart setter hun seg på en grein i et tre rett i nærheten. Tydelig at hun ikke liker det hun har oppdaget. Ungene sitter og ser på henne der hun bråker, men det virker nesten som om de ikke forstår hva det er hun bærer seg for. De så jo at jeg kom og har nok sett meg siden, men jeg er nok inge trussel for dem. Venter i håp om at hun skal gå inn på reiret igjen, men det blir ikke mer besøk. Det er tid for hjemreise og jeg forstår at neste gang jeg kommer opp kan være den siste. Det kan også hende det er siste gang jeg har sett dem, for nå går det fort og plutselig er de på vingene. Det blir spennende å se, men håper jeg får se dem en siste gang før de legger ut i den store verden.