Det har blitt liv hos Spurvehaukfamilien.

 Det er fredag og fem dager siden ringmerkingen av Sphauk ungene. Har tenkt meg opp for å se hvordan det går med dem. Når jeg går gjennom skogen er jeg spent på hvordan de vil ta imot meg. Det er jo ikke til å stikke under en stol at det er et ganske stort inngrep å ta fire unger ut av redet rett før øynene på ho mor. Som ventet er hun ikke på plass når jeg kommer og det er vanlig. Merker straks at det er en annen oppførsel på både mor og far. De vil liksom ikke fly opp til rede. Ser de flyr litt rundt omkring og plutselig sitter en av dem rett bak meg. Merkelig, dette har jeg ikke opplevd før. Snur meg rundt og da flyr den bort. Ikke så lenge etter er den bak meg igjen, snur meg og da flyr den. Slik holder de på og setter seg like i nærheten av platformen jeg sitter på. Endelig ser jeg mor komme flygende og lander på redet. Det har vært ganske stille i redet, men nå kan jeg se noen hoder dukke fram der oppe. Ser mor deler ut mat til den ene og den andre. Så er hun ferdig og nå skjer det noe nytt igjen. Tidligere seiler hun fra redet og til venstre for meg. Denne gangen kaster hun seg rett mot meg, seiler over meg og setter seg på en gren rett bak meg. Snur meg og prøver å ta noen bilder av henne, men det er ikke lett å få et rent skudd da det er endel tørrkvister i veien. Der blir hun sittende til han far gir signal om at neste rett er klar. Hun flyr til overleveringsplassen, henter maten, deler ut og kaster seg ut i luften rett mot meg. Hun lander nesten på samme greina. Jeg snur meg og tar noen bilder. Finner ut at jeg skal prøve henne. Jeg reiser meg opp på kne og tar noen bilder. Hun rikker seg ikke. Sitter og steller fjærne sine, men ser litt bort på meg. Jeg prøver henne igjen. Jeg reiser meg opp og tar noen bilder. Hun blir fremdeles sittende. Når jeg setter meg på plass igjen, tenker jeg: "Jeg er godtatt". Så forsvinner hun og jeg ser ikke så mye til dem før hun kommer med sitt eget bytte og deler med ungene. Når mor reiser så blir det liv på reirskåla. Ser fire hoder som har kommet fram og ser ned på meg. Av og til ser jeg den femte også, men det virker som at det er den minste og den holder seg midt i redet ennå. Plutselig begynner de å flakse med vingene mens de hopper rundt. Ja, den ene tar sats og hopper bort på en gren utenfor redet. Må si jeg er redd den skal dette ned for den er jo ikke så store ennå. Etter hvert så roer ungene seg. Snart er mor tilbake med mer mat og slik går det i noen timer. Når mor er ferdig kommer hun seilende mot meg og setter seg i nærheten. Av og til kommer far også bortom for å hilse på mens mor er på jakt.  Jeg må si jeg er overrasket over utfallet av dette besøket. Vel var jeg spent på hvordan jeg ville bli mottatt, men hadde ikke trodd det ble på denne måten. Det er fantastisk å sitte og følge livet på og rundt reiskåla. Timene flyr fort når jeg besøker Sphaukfamilien og nå er det på tide å dra hjem til "ho mor".