I Hønsehaukens rike.

 Jeg er på tur inn i Hønsehauk-land. I fjord sommer fulgte jeg en Spurvehauk-familie og en Hønsehauk-famile sto høyt på ønskelisten i år. Plutselig åpnet det seg en mulighet for akkuratt dette nå i sommer. En kjenning av meg kjente til et rede som lå slik til at jeg kunne fotografere fra bakkenivå og det er dette redet jeg er på vei til nå.

 Har vært her tidligere og fikk da bilde av mora mens ho var inne på redet. Forskjellen mellom SpHauken og Hønsehauken er stor. Ikke bare i størrelse, men også i varheten. Allerede på god avstand fra redet, begynner den å varsle. Jeg har funnet meg en plass inne blant noen graner, som gir meg en viss kamuflasje. Rigger meg til med utstyr og snart er det bare å vente. Rovfuglene har blitt stille nå, hører bare noen småfugler som synger i nærheten. Redene som er i nærheten av hønsehaukrede, kan føle seg trygge for eggrøvere, ifølge en studie.

Jeg sitter her og venter på at ho mor skal komme inn på redet med mat til ungene. Det lar vente på seg. Etterhvert som rovfuglene blir stille, stiger håpet om at den plutselig sitter der med noe i nebbet eller kloa. Holder hele tiden øye med redet i søkeren og plutselig blir jeg var en bevegelse der oppe. Hva er dette for noe fint? Jo et lite nøste som stikker hodet opp over reirkanten og kikker ut i den store verden. Jeg kan se to om ikke tre hoder som beveger seg der oppe. Det er tydelig at den ene har et mål for øye og ganske riktig, snart står strålen ut i det fri.

Ungene er ganske like SpHauk-ungene. Lyse grå over det hele, men etter hvert vil det bli ulikheter. Det er nå en uke siden jeg var her sist. Har som mål å besøke dem en gang i uka. Vil da se forrandringene som har skjedd. Plutselig hører jeg ho mor som kommer skrikende/flygende og setter seg på en grein ikke så langt fra der jeg sitter. Ungene har fått beskjed om å legge seg ned, for nå er de ikke synlige der oppe. Uten at jeg har merket det, har ho mor forflytta seg lenger opp i skogen og snart er det stille igjen. En stund senere ser jeg et hode stikke opp over reirkanten igjen. Det er nok det samme lille nøstet som er nyfiken og nysgjerrig. Etterhvert skjønner jeg at ho mor ikke vil komme inn på reiret i dag. Derfor pakker jeg sammen og begir meg mot bilen. Har ikke kommet så langt vekk fra kamuflasjen min før ho mor kommer seilende og varsler. Ho skjønner snart at jeg er på vei vekk fra redet og derfor blir hun stille. Må si at Hønsehauken har fått en spesiell plass i mitt hjerte. Det er en komplett jeger blant fuglene, den er vakker, men samtidig vill og rå. Utbyttet på minnebrikka har ikke blitt så mye ennå, men håper på mer når ungene blir litt større. Selvom ikke bildene denne gangen er førsteklasse, så synes jeg dere skal få se dem. Det er sikkert noen som aldri har sett disse små nøstene som ligger i redet. Personlig hadde jeg ikke sett dem før, så derfor var det morro når de stakk hodene over kanten. Gleder meg til neste gang jeg skal på besøk. Håper da at ungene har spist mye og at de har vokst.