Blant hønsehauk, dompap, kjernebiter,svarttrost og stokkender.

 Noe av det gjeveste i en naturfotografs verdag, er nok rovfuglen. Dessverre er nok ikke det en realitet for de fleste av oss å få disse fuglene servert hver dag. Da hadde de nok ikke vært så gjeve som de er. De fleste av oss må nok streve for å få tak i de rovfuglene som vi har på brikka og innimellom må vi nøye oss med de såkalte "vanlige fuglene". Det som er det fine er at disse fuglene er om vi studerer dem, veldig fine. Vi er så vant til å se dem at vi nesten ikke reagerer.

For noen år siden var kona og jeg i et bryllup på Hamarøy i nordland. Jeg skulle fotografere et brudepar, noe som jeg liker veldig godt, nest etter fugler. Jeg sa til kona at nå er tiden inne til å besøke Lofoten. Etter bryllupet dro vi i vei til det fantastiske landskapet lofoten. Vi ankom Henningsvær og gikk å så oss omkring. På vår vandring kom vi innom en liten butikk som hadde spesialisert seg på lys og hadde eget lysstøperi. Her i denne butikken ekspederte ei ung jente som jeg kom i snakk med. Det viste seg at hun studerte fotografi og at hennes bestefar hadde vært fotograf. Vi fikk en lang samtale og noe av det hun sa brant seg fast i mitt sinn. Hun sa følgende: "Vi her i Lofoten/Henningsvær er så vant til å se naturen rundt oss, at vi ikke legger merke til hvor vakkert det er her". Dette har jeg tenkt på mange ganger i forskjellige anledninger. Hvordan det gikk med jenta aner jeg ikke, men jeg håper hun ble en fotograf som kan se ikke bare det store, men også det lille som ikke er så betydelig.

 Tilbake til fuglefotografering og de mange artene. Når vi sitter på åteplassen og venter på rovfuglen, er det mange forskjellige arter som er nede for å finne mat. Noen ganger blir det lenge å vente, andre ganger kommer ikke rovfuglen i det hele tatt. Det er mange timer som tilbringes i åtehytta uten at rovfuglen kommer. Det er da viktig å utnytte øyeblikkene for å få gode bilder av de såkalte "vanlige" fuglene.

 Dette bildet har jeg ventet på å få tatt. Ungfuglen sitter her på en grein som kona fant på stranda her i Lyngdal. Den har sannsynligvis blitt ført nedover elva og har blitt blåst opp på stranda. En dag kona gikk tur med den forrige hunden vår "Pepsi" fant hun den og tok den med hjem. Lenge sto den i carporten før jeg så verdien i den. Måtte bare ha den opp til åteplassen. Her sitter ungfuglen og ser ned på sauen som ligger rett nedenfor. Snart etter hoppet den ned for å spise av sauen.

 En sur dag i Mandal. Hadde vært en tur i Kristiansand på Japan Foto og på hjemveien tok jeg en tur bortom brygga i Mandal. Her er det som regel endel sjøfugler som blir matet av forbipasserende. Men ikke i dag. I dag var det surt og flere av endene hadde kommet opp på bryggekanten for å hvile. På et par-tre meters avstand kunne jeg studere dem. Mon tro om de frøs? Det gjorde ihvertfall jeg etter en stund. Her i denne flokken kan det av og til være en litt uvanlig fugl. En av disse uvanlige er Mandarinanda, men den er ikke her i dag. Hr Stokkand tar seg en hvil i blessten og vinterkulda.

 Dette er selvsagt Fru Stokkand, eller kanskje Frk Stokkand.

For å kunne forstå dette bildet, må det ha en forklaring. Når Hønsehauken har spist av fuglen en stund, skjer det noe som er ganske artig. Den reiser seg halveis opp og begynner å riste med vingene og hele kroppen. Hva som skjer da? Ganske artig, da forsvinner alt av fugler til alle verdens kanter og den som sitter tilbake på stokken, skjønner ingen ting. Den skulle jo bare riste seg litt. Det er ikke annerledes enn at fotografen også støkker litt når det skjer. Så fortsetter den å spise som om ingenting har hendt og de andre fuglene finner sine plasser.