Kongeørn - Hønsehauk og Spurvehauk.

 Det er stor forskjell på disse tre rovfuglene. Det til tross opplevde jeg at alle tre var innom Åteplassen og satt nede, på samme dag. Den første som kom var Spurvehauken. Den kommer så stille og du er ikke klar over at den har kommet før den sitter der på en av stokkene. Det kan være den stokken som er lengst vekk eller den som står nærmest. Denne dagen kom den og satt seg på en av de nærmeste. Den satt og pusset fjærne og tok overblikket, men så fikk den fart på seg, en større hauk var i anmasrsj.

Etter at Kongen kom til Åteplassen har Storhauken eller Hønsehauken vært mer forsiktig. Flere ganger har den vært innom, men bare for en kort perriode.
Denne morgenen var den veldig nervøs, men tydelig at den var sulten og sulten seiret. Den kom ned på Rådyret, men fant snart ut at Reven var mer fristende og hoppet derfor over på "Revestokken".

 Tror aldri jeg har sett en Hønsehauk som spiser så fort og som er så nervøs. Det var tydelig at den måtte raska på om den noe mat skulle få. Den er så fin der den sitter i morgenlyset en voksen Hønsehauk. Så skjer det noe bak ryggen min og jeg ser bare en Hønsehauk som piler av sted og så blir det helt stille.

 Hva skjer bak ryggen min(bak bua)? Er det Ørna som ankommer?Hvis jeg har rett er klokka 10-10.30. Ja du kan nesten stille klokka etter den. Den sitter nok i ei furu bak meg og observerer.
Ganske riktig, så blir det varselrop i alle kanter og der kommer den seilende rett på Rådyret. I det den lander tikker bildene inn på brikka og for et vingespenn (190-225 cm). Det tar ikke lang tid før den er i gang med å spise. Det er litt artig å betrakte rovfuglene når de spiser. denne store fuglen, oppfører seg akkuratt som Spurvehauken når den spiser og akkuratt som Hønsehauken. Litt artig når jeg første gang så en Ørn spise, det var noe kjent ved det og fant fort ut at det var dette jeg i flere år nå hadde sett hos Hønsehauken. Det er bare størrelsen som er forskjellen.
Etter å ha spist en stund fant den plutselig ut at nå var det nok og dermed la den på vingene og seilte ned i furua i enden av Åteplassen. Her har den funnet en grei plass å gjemme seg og her satt den resten av dagen.

 Dette blir det siste innlegget mitt før Jul.
Derfor vil jeg ønske alle mine følgere, lesere og venner i inn og utland:

GOD JUL og ET GODT NYTTÅR.

Måtte alle få det greit og ikke glem gutten som ble født i stallen en vinternatt for over 2000 år siden.

Julehilsen fra Knut

Telemarkingen på besøk igjen.

 Spenningen var stor etter første besøk av Kongeørnen. Både Willy og jeg fikk oppleve den, men så ble den borte og vi så den ikke på noen dager. En dag ringte Willy, han og broren hadde vært på jakt ca to km fra Åteplassen. Da de kom tilbake til bilen etter endt jakt var det to Kongeørner som kretset like over dem. En voksen og en ungfugl.
Noen dager senere ringte Glenn og fortalte at han hadde vært på Åteplassen en tur.

Da han kom opp der, var han veldig forsiktig, tok på seg finnlandshetta og holt seg skjult bak bua.(det blåste bra) Forsiktig kikket han fram og hva tror du jeg så der, sa han til meg. En Kongeørn sa jeg. Ikke en men to sa han. Neste morgen var jeg på plass og var veldig spent. Hva skjedde i dag? Kom begge to eller kom det ikke noen. Det kunne slå ut begge veier det viste jeg av erfaring.

 Når lyset kom til Åteplassen var det småfuglene som kom først. Så satt plutselig Skjærene der og de koser seg med noen lunger som ligger på bakken under åta. De var ikke helt enige i dag Skjærene, mye knuffing ble det. Så plutselig gikk det et gjennomtrengende varselsrop over hele Åteplassen. En stor fugl kom inn på plassen, bakfra og inn på siden av bua. Kongen landet på Åta. Ingen snikveier der i gården, rett på sak. Heller ingen bortkastet tid og straks var den igang med å spise.

I en time satt den og koste seg i sola. En ca 5 minusgrader og lite vind. Kikket seg litt omkring av og til, men ganske så rolig. Spiste litt på Reven, litt på Grevlingen og tok seg en tur ned på bakken og smakte på lungene. Så opp igjen og spiste på Reven.

Plutselig blir den urolig og ser seg omkring. Ja jeg har hørt det jeg også, en hund bjeffer nede i dalen og dette krever oppmerksomhet. Den spiser videre, men etter hvert kan vi høre den kommer nærmere. Tydelig en hund med los og dette liker ikke Ørna. Etter en stund blir den mer urolig og jeg skjønner tiden er ute for dette besøket og ganske så raskt seiler den ned fra Åta og blir borte.

 Mitt store spørsmål er, kommer den tilbake. Jeg venter i spenning, men det drar ut. Så etter en time eller halvannen kommer den flygende fra retningen den forsvant og setter seg i toppen av furua i enden av Åteplassen. Har tydelig problemer med å holde balansen der oppe og jeg er klar med kameraet om den kaster seg ut. Ser at den snur seg og kikker seg rundt. Så legger den på vingene samme vei som den kom. Jeg følger den med kameraet til den forsvinner og godt og vel det. Fikk noen bilder, men avstanden er ganske så stor.

Som dere ser er de ikke førsteklasses, men håper det er morro og se allikevel.

På vei ned fra Åteplassen ringer jeg Glenn. Fikk du sett dem, sa han. Det var en der sa jeg. Det var jo dumt, sa han. Jeg er jo kjempeglad at jeg fikk se den ene , sa jeg. Jeg kunne jo ha vært helt alene der oppe uten Ørn. Etter Ørnens oppførsel, skjønte jeg at det begynte å bli lite mat der oppe. Noe måtte gjøres, uten mat ingen Ørn.

 Var og hentet en Rev som jeg var blitt lovet, men den var liten.
Jeg var heldig i går kveld. Hadde vært noen dager på Lista og var på vei hjem. Forran meg kjører en bil og plutselig ser jeg at bilen treffer noe. I det jeg passerer ser jeg et Rådyr som ligger og spreller i grøfta. Rygger tilbake og ganske riktig der spreller det ennå. Setter på katasrofelyset og går ut. Det regner litt og er ganske så mørkt. Etterhvert blir dyret stille og forstår at det er dødt. Ringer 112 og sier ifra om påkjørselen. Sier jeg kan vente på stedet til Viltnemda kommer. Kort tid etterpå ringer Statens Veivesen og han spør om ikke jeg kan merke stedet med ett eller annet. Sier jeg kan henge en handlepose på veistikka. Det kan ta flere timer før hans folk kommer. En tanke faller ned i hodet. Er det mulig å få dyret til en foringsplass for rovfugl????????????      Ja, vil du ha det spør han? Ja gjerne sier jeg. Bare ta det sier han. Jeg takker og bukker i telefonen og snart er dyret i en stor plastpose.

Senere på kvelden går to menn gjennom skogen med hver sin hodelykt. De er på vei til Åteplassen for å bringe mat til Ørna.
Ganske riktig det var ikke mye mat igjen. Snart er Reven og Rådyret på plass og to fornøyde karer vandrer tilbake til bilen. De er begge spent på hva som nå kommer til å skje.
Jeg har planer om å opp på Åteplassen i morgen tidlig og gjett om jeg er spent. Kommer det to eller en eller ingen Ørner?????

Mange lurer nå på, er det den samme Ørna som sist????
Ja, det er den samme!
Ei ho, snart seks år, oppvokst i Telemark-Fyresdal.


Hallo, hallo - hvor er dere Fyresdøler?
Følger dere med på bloggen min?, så la meg få høre fra dere.


I spenning   Knut!

Kongen har landet på Åteplassen.

 Det startet som en vanlig dag på Åteplassen, Jeg satt og ventet på Spurvehauken / Hønsehauken. Vi hadde vært veldig heldige denne høsten med flere Spurvehauker som holder seg nær Åteplassen. Opptil tre hauker nede samtidig, deriblant en flott han. I det siste har vi foret med høne og grevling og Hønsehauken har vært nede. Det er aldri sikkert hva som kommer ned og man håper alltid på en overraskelse.

Denne dagen hadde ikke Hønsehauken vært nede, men Spurvehaukene jaget småfugl, Nøtteskriker og Skjærer. Ravnen har vært fraværende, men denne dagen kom det en ned og spiste litt. Så kom en periode da det ble ganske så stille. Klokka hadde passert 13.00 og jeg begynte å tenke så smått på å dra hjem. Jeg har en video på mobilen som jeg tok opp av to Hønsehauker i vinter. De sitter og gaper noe forferdelig. Denne bruker jeg av og til når det blir stille, så også denne dagen. Jeg hadde kjørt lyden fra videoen et par ganger da det sjedde.

 I venstre øyekrok ser jeg en stor skikkelse komme mot meg. Hele min oppmerksomhet ble rettet mot det som skjedde og der ser jeg en stor fugl komme flygende og den satt seg på toppen av furua til høyre for meg. Det var Kongen som hadde landet. En gang før har jeg sett den fly lavt over plassen, da var det også meg som var her alene. Tankene kvernet i hodet mitt: Hva gjør jeg nå? Jeg ble sittende stille som mus, torde nesten ikke røre meg. Satt bare å betraktet denne flotte fuglen som satt i treet.

 Den kikket seg rundt og snart var det flere skjærer som danset rundt den, tydelig at de ikke likte at den var her. Den brydde seg ikke så mye om de små skogsfuglene som til og med prøvde å dra den i halefæra. Den var mer interessert i det som lå under treet. Den strakte hals, fikk litt ubalanse og måtte ut med vingene for å kompensere. Tok seg litt tid til å stelle vingefjærne mens den holt øye med omgivelsene. Mitt store spørsmål der jeg satt inne i Åtebua var, kommer den ned eller flyr den sin vei? Etter en tid snur den på seg og kikker mer og mer ned på åta. Så løfter den vingene og flyr. På et øyeblikk har jeg rettet kameraet mot den store stokken midt på plassen om den skulle lande. Straks etter satt den der og de første bildene satt på brikka.

 Var veldig forsiktig med bevegelser, da jeg var redd for å skremme den. Straks beveget den seg mot åta og jeg fulgte den med kameraet mens den beveget seg. Satt en liten stund og så ned på høna før den tok tak og prøvde å røske den med seg. Den gang ei sa Knut, høna var tjoret godt og dermed flakset fuglen ned på fjellet. Straks var den på vei tilbake, satte seg på Grevlingen og betraktet den litt før den begynte å spise. Her ble den sittende i ca tre kvarter. Den var ikke mye redd der den satt. Andre rovfugler ser seg omkring ganske ofte, men Kongen trenger ikke det.

Mens den sitter og spiser på Åta, går Spurvehauken nesten amokk. Den jager Nøtteskriker og Skjærer og det blir et lurveleven på plassen. Det virker som om det blir for mye for Kongen og plutselig tar den til vingene og snart lander den ganske langt nede på noen graner i bakkant av Åteplassen. Her blir den sittende og sittende. Håper at den skal komme tilbake, men det skjer ikke. Jeg skulle ha vært hjemme for lengst, men det er viktig at den ikke forbinder mennesker med Åta. Jeg må lukke luka forran åpningen min og det må den ikke se. Blir sittende i flere timer og det begynner å bli mørkt. Prøver å skremme den ved å kaste gjenstander opp i lufta fra baksiden av bua, men det biter den ikke på. Tilslutt går jeg bakover fra Åtebua, snur meg og går forsiktig tilbake. Tilslutt ser jeg at den er borte. Har jeg gjort feil nå? Kommer den ikke tilbake? I kampens hete, har jeg sendt melding til Willy og Glenn at Kongen har landet. Meldinger tikker inn at dette var gøy. Neste morgen skal Willy opp og det viser seg at den ble ikke skremt for ca kl: 09.00 lander den igjen på Åta. Neste dag kontakter Glenn Stavanger Museum med avlesningen vi har kunnet få ut av bildene. Svaret tilbake var at dette var ei ho, født og oppvokst i Telemark, Fyresdal og den er godt og vel 5 år/1976 dager(2008). Morro at det var en Telemarking som gjestet en Telemarking.
Tre ganger har jeg nå møtt Kongeørna, men aldri så nær som nå. Fuglen satt på ca 8 meters avstand og dere kan skjønne jeg måtte være forsiktig med bevegelsene. Håpet er at den skal komme igjen og at vi får mange fine stunder med den!

Nå er det liv på Åteplassen.

 Det er september 2013 og Spurvehauken har landet for første gang denne høsten. Kjempegøy å se disse flotte jegerne i aksjon. Ja for det er flere av dem, opptil 3 stykker nede samtidig, men ikke på samme grein(dessverre). I begynnelsen var det bare jaging og lek i lufta, men så plutselig satt den der på ca 6 meters avstand. Kikket seg rundt før den satte av sted igjen.
Etterhvert som dagene gikk ble det flere og flere landinger. Noen tok seg tid til å pusse på fjerne til og med. Det var nok flere enn 3 hauker som var innom, men tre ble sett samtidig i lufta og tre ble sett nede samtidig.

 Midt i all fuglefotograferinga fikk jeg se et fint motiv. Ytterst på den ene sittepinnen hadde en Edderkopp lagd seg ei felle og når det rette lyset kom så vi det så fint. Den var veldig utsatt med disse spitfirene som suste rundt både her og der.

 Innimellom angrepene og landingene var det noen som våget seg ut for om mulig få seg en matbit.
Bjørkefinken lever farlig, men den er rask den også.

Her har hauken fått øye på en fugl som er noe dristig.
For første gang har jeg i høst sett Sphauken ta et bytte på Åteplassen. En av ungfuglene er veldig liten og fantastisk rask. Det var denne fuglen som tok byttet og det var en Grønnfink som ble maten for hauken.

Her er en liten oppvisning.

I en liten pause på Åteplassen fikk jeg besøk av denne fuglen. Har vært på jakt etter den lenge, men uten resultat.
Så en dag hørte jeg en uvant lyd og der i furua satt Svartspetten og kikket seg rundt.
Ganske tøft av den og sette seg på greina til Spurvehauken og Hønsehauken. Ja den skulle bare vist.

 Om det er en ungfugl eller ei ho er jeg ikke sikker på, men det kan kanskje dere fortelle meg og hvorfor?

 Her har hauken sett seg ut et bytte og er på vei mot bua jeg sitter i.

Det samme er den her. Småfuglene er rett utenfor bua jeg sitter i og varsellyden har allerede gått. Noe bytte ble det ikke.

 Både Willy og jeg har hatt en drøm om å få oppleve at en voksen han skulle sette seg i høst. Plutselig en dag satt den bare tre-fire meter fra meg. Den hadde landet og fin var den. Siden har den landet flere ganger til vår store glede.

 Det er høst og med den blir det mange fine farger i naturen. Her er en av dem.

 Her sitter Sphauken og ser ut over sitt rike. God oversikt her.

 Like før den letter, kan se det på øynene. Et bytte blir iakttatt.

 Denne lille krabaten tør å komme fram innimellom.
En flott Toppmeis som liker solsikkefrø.

I begynnelsen hadde vi besøk av Jernspurven og det er første gang jeg har sett den her oppe. Siden har den nok blitt redd og vi ser den ikke mer nå.


Disse bildene er fra september 2013.
Kommer tilbake med bilder fra oktober og november etterhvert.

Kan opplyse at onsdag 13 november 2013 så landet Hønsehauken for første gang for å spise høne. Willy hadde sett den lande en gang før, men det var for et kort øyeblikk. Denne gangen satt den i nesten et kvarter og spiste. Som alltid, et mektig syn når "Storhauken" lander.

Mølen et lite stykke Lista.

 Sist Mona var på Lista, sa hun at når jeg kom til Skien, måtte jeg besøke Mølen. Dette var et navn jeg nok hadde hørt, men ante ikke hvor det lå.
For cirka ei uke siden var kona og jeg en tur hos familien i Skien. Søster mi, Thordis hadde sagt at Mona(min niese) ville ha meg med til Mølen.
Det hørtes spennende ut og torsdag ettermiddag dro vi til Mølen.
Spennende, stein på stein, vinden blåste og bølgene beveget steinen når de slo mot land.

 Når jeg begynner å fotografere blir det svært ofte til at jeg glemmer alt og er fansinert av motivene. Etter en stund så jeg meg rundt og lurte på hvor er Mona? Omsider fant jeg henne med blikket og saken var den at hun var like opptatt med å fotografere hun som jeg.

 Mange fasinerende motiver og etterhvert så lå sola i horisonten, snart var den borte og nå kom fargene fram. Er veldig fasinert av solnedganger og ettergløden når sola er borte i horisonten.
Det ble endel flotte bilder denne ettermiddagen av bølger, steiner og bølger, solnedgang og bølger og fargene i horisonten.

Mona roper til meg at det blir snart bekmørkt og det kan være vanskelig å finne stien tilbake. Ikke noe problem roper jeg tilbake, har med hodelykt.
Etterhvert blir det ganske kaldt og vi legger turen tilbake til bilen. Når vi går tilbake prater vi om hvor fint det er her ute. En ettermiddag er ikke nok, får ta en tur en annen gang og utforske dette stedet nøyere.
Vi hadde en koselig tur, første gang vi har vært på fototur sammen og det er jo ikke sikkert det blir den siste. I tankene mine sviver det en liten setning: "Mølen, et lite stykke Lista".