Jeg er takknemlig over å få være en del av en Åteplass.

For en som i hele høst har opplevd at Spurvehauken har vært til stede på Åteplassen nesten hver dag han har vært der oppe, kan ikke annet enn å være takknemlig. Det har ikke bare vært en, men det har vært fire forskjellige. Om de har vært alle på en gang er veldig vanskelig å si, men tre har vi sett samtidig. En flott 2 års gammel han, ei flott stor ho og to ungfugler.
Ingen fugler har kunnet følt seg trygge på plassen i høst. De mest modige holder ut, men flere trekker seg unna i perioder.

Spurvehauken elsker å terge skjærene, nøtteskrikene, kråkene og her om dagen så jeg enda at Hønsehauken kom flygende over plassen med minst en Spurvehauk etter seg. Det var nesten så Sphauken måtte bremse for ikke å seile inn i Hønsehauken. Moro å oppleve, men har sett dette før.

 En del nye sittepinner er på plass i år og alle blir brukt. Avstander fra 1,5 - 15 meter fra linsa. Det skal noe til å følge disse villbassene der de fyker omkring og du aner ikke hvor neste stoppested blir.
Moro blir det også når haukene begynner å krangle seg imellom. De sitter på en pinne og følger skogsfuglene der de kommer for å hente frø og så plutselig kommer et angrep fra sin egen art.

Tror dette må være en av de beste  sesongene på Spurvehauken for min del. Tror aldri jeg har fått så mange flotte bilder som i år.

 Derfor:      TAKKNEMLIG!

 Ikke hver dag du ser to Spurvehauker i samme tre, men i år har jeg opplevd det flere ganger.

Som i fjor, har vi også i år en liten han som er rask som lynet.

Selv ikke kråka føler seg trygg.

 Her har hauken vært under angrep av en slektning.

 Her danser Spurvehauken på toppen av treet. En merkelig oppførsel som jeg har sett før også.

Midt på plassen har vi satt opp et gammelt tre med endel avgreninger. Denne har uten tvil vært en suksess og her danser hauken på toppen av treet. Her har den oversikten over hele plassen

Endel Sphauk bilder venter ennå i arkivet, men det kan se ut som om sesongen går mot slutten. Storhauken har vist seg mer i det siste, men ennå ikke sett på åta. Erfaringen er at når storhauken kommer så trekker lillehauken seg vekk fra plassen. Det står igjen å se om dette stemmer i år.