Endelig fant jeg Rødstjerten.

 Endelig fant jeg Rødstjerten. I boka står det at den hekker stort sett i hele Norge, men jeg har prøvd å kalle på den mange ganger uten hell. Så i våres kom jeg til å nevne for en bekjent av meg at jeg skulle så gjerne hatt bilde av Rødstjerten. Det er ikke noe problem, den hekker på ei hytte vi har i Eiken sa han. Søndag var jeg og fikk anvist vei til hytta og mandag formiddag var jeg på vei. Var veldig spent på om jeg fikk bildene, var den sky eller var den lett å komme inn på? Vel framme ved hytta så jeg kassa den hekker i og snart så jeg fuglen. Kledde meg i kamuflasjeklær og satt meg stille ned og ventet. Snart ser jeg hannen i treet som kassa henger i, men han holder seg i bakgrunnen. Hunnen derimot kommer rett til kassa, setter seg på en grein over kassa og flyr så inn. Jeg skjønner snart at i dag vil jeg bli skuffet. Hannen som er den fineste av dem er veldig sky og holder seg på avstand. Jeg klarer ved to anledninger å skyte den, men er ikke sikker på at bildene blir så bra. Hunnen derimot lar seg fotografere mange ganger. Jeg må til og med bruke blitz, da den sitter i motlys og den reagerer ikke på blitzen.

 Dette er det beste bildet av hannen som jeg fikk. En vakker fugl, bare så synd det ikke ble flere. Svært ofte er det hunnen som er den mest sky, men ikke her. Rødstjerten har to kull. Dette er det andre kullet og ungene er just kommet ut av eggene.

 Her er en unge fra det første kullet. Jeg tok meg en tur rundt i skogen og lokket. Det var da jeg fikk besøk av ungene og de var veldig nysjerrige.

 Her er greina som stikker ut rett over kassa. Svært ofte er det her fuglene setter seg før de flyr inn. Det er da jeg må skyte og det ble noen skudd fra denne plassen og fra forskjellige vinkler.

 Den samme greina og her kan dere se den flotte stjerten den er oppkalt etter. Egentlig så synes jeg hunnen er flott hos Rødstjerten og er veldig begeistret for det første bilde i dette innlegget.

Her er kassa og mor har just kommet for å se til ungene sine.
Jeg var litt skuffet da jeg dro fra Rødstjerten, men når jeg kom hjem og fikk sett bildene, falt jeg mer til ro. Kanskje tar jeg en tur til opp og besøker familien igjen. En ting er sikkert, det var en flott fugl og jeg er heldig som har møtt den.

Besøk på Bjerge.

 Jeg er på vei til Bjerge i Lyngdal kommune. Skal treffe Arve og vi skal ha oss en tur i skogen hans. En av grunnene til at jeg er der er at han har funnet et Bøksanger reir. Dette er litt spesielt og jeg har aldri sett det før. Vel oppe så møter jeg Arve som er klar for turen. Første stopp er Bøksanger reiret. Jeg følger bare etter Arve og om ikke så lenge så sier Arve at nå nærmer vi oss. Han tar meg med under et stort tre og sier,"ser du det"? Jeg må bare si at jeg ser intet reir. Ser du den stikka som står opp der borte? og ved siden av den under en liten gresstur der er det. Må bare si at jeg ser det ikke fortsatt.

Så peker han på ei gresstue til venstre for stikka og da kan jeg se et lite mørkt hull. Jeg går nærmere og der under tua ligger det noen unger og sover. Vanskelig å se dette reiret. Det er så mørkt der inne at autofokusen ikke vil stille seg rett. Arve må gå hjem etter en lommelykt for å skape litt lys inne i reirhullet. Mens Arve er hjemme og henter lykta kan jeg fortelle at han oppdaget reiret ved en tilfeldighet. Han så Bøksangeren fly ut da han kom forbi, men neste gang han skulle finne det igjen hadde han problemer. Derfor måtte han sette ei stikke ved reiret for lett å finne det igjen. Arve er tilbake med lykta og nå går det bedre. Autofokusen har noe å arbeide med og snart er bildene i boks. Må bare si at jeg hadde aldri funnet dette reiret alene og det var morro å oppleve å se hvordan de bygger.

Så går ferden inn i skogen. Vi besøker to vann og ved det ene vannet setter vi oss ned for å hvile litt. Mens vi småprater så kommer ei Strandsnipe flygende, men den er på god avstand. Ikke lenge etter ser vi en Gråhegre komme flygende, men den skjærer av for den så oss. Vi får oss en fin tur og kan tydelig se at vi ikke er de første som vandrer i disse traktene. Gamle spor som store steinheller som er lagt som vei over bekker og skogsveier som holder på å gro igjen osv. Dette treet fanget mitt øye når vi gikk forbi, utrolig hvordan trær kan vokse.

 Vel tilbake på gården hos Arve begynner det å bli fugleliv igjen. Han har hengt opp kasser på låveveggen og Låvesvala sitter og hviler rundt omkring. Det som fanger min oppmerksomhet er to kasser på låveveggen. Den ene er ganske spesiell og den andre har taket løsnet og henger på halv tolv. Utrolig nok er det fugler i begge to. Når jeg nærmer meg den spesielle så blir jeg var en fugl som sitter på gelenderet til låvebrua. Ser på de karakteristiske stripene på hodet at det er en Grå fluesnapper. Blir senere fortalt av Arve at denne kassa er spesielt lagd for den. Tydelig at den er litt skeptisk til min nærhet, så jeg trekker meg tilbake. Snart ser jeg den flyr inn i kassa og legger seg der. Etter en stund ser jeg det stikker et hode opp såvidt av kassa. Tydelig at den vil holde øye med meg.

 Den andre kassa med det rare taket på har også fått leieboere. Her er det Svart og hvit fluesnapper som har tilhold. De flyr ut og inn av kassa med insekter i nebbet, men når jeg nærmer meg blir de litt mer forsiktig. Som jeg så ofte har erfart før så også nå: Jeg setter meg stille ned på en mur og da blir jeg akseptert. Ho mor er den mest skeptiske og kommer i full fart og inn i reiret. Ser lite til henne, men plutselig en gang hun kommer sitter hannen i åpningen og dermed må hun vente på tur og jeg ser mitt snitt til å ta noen stiller-bilder av henne. Det er forøvrig første gang jeg ser hunnen.

Hannen er ganske galant, han slipper henne til først mange ganger selvom han sitter i åpningen. Han flytter seg til siden og dermed kan mor fly inn og så leverer han maten til henne og flyr sin vei. Det er morro å sitte og betrakte disse flotte fuglene, morro å se hvordan de samarbeider. Mens jeg fotograferer flyr det Låvesvaler ut og inn av floren. Ja en må nesten være forsiktig for ikke å bli truffet av dem. De kommer mange ganger så nær.
Hører motordur og snart etter kommer Arve kjørende. Han har vært og hentet kona. Etter å ha takket Arve for turen, forlater jeg Bjerge for denne gangen. Det blir nok ikke siste gangen jeg tar turen til Bjerge. Der var et trivelig sted å være.

Nå flyr Hønsehauk-ungene, alle tre.

Igjen er jeg på vei inn i Hønsehauk-land. Det har blitt noen turer etterhvert, ja stort sett en tur i uka. Spent hver gang jeg skal opp dit, men idag er jeg ekstra spent. Ble det for mye med en uke denne gangen eller er det akkurat passe? Når jeg nærmer meg hører jeg ungene som hyler og skriker. Ikke så veldig høyt, men høyt nok til at de tiltrekker seg min oppmerksomhet. Heller ikke denne gangen er det noen velkomst serenade, men jeg ser en fugl som seiler nedover lia når jeg er nesten framme.

Er ikke sikker på om det er en voksen fugl eller en av ungene, men når jeg er på plass i kamuflasjen min, forstår jeg at det var en av ungene. Vel installert i kamuflasjen, tar jeg en titt i søkeren. Ved første øyekast, tror jeg at det er tomt i redet. Når jeg ser nøye etter, ser jeg en unge som ligger flat på reiret. Den har sett meg komme og forstår instinktivt at jeg kan være en potensiell fare og prøver å gjemme seg. Det går ikke lang tid så begynner den å røre på seg. Merker at den har fått de voksnes vaktsomme blikk og varhet.

Lurer på hvor de andre ungene er henne? Jeg behøver ikke undres lenge, for snart hører jeg de begynner å hyle og skrike fra hvert sitt sittetre. Plutselig og uten forvarsel kommer mor inn på reirskåla. Det kan se ut som om hun har med seg mat. Som hun pleier så blir hun ikke lenge, men synes likevel hun tar seg bedre tid enn vanlig. Så snart mor har reist, slår ungen kloa i maten og spiser. Kan etter hvert høre at en av de andre ungene nærmer seg reiret og ganske riktig snart lander den i bakkanten av reiret. 

Det er ikke bare å sette igang med å spise, nei den må pent vente til den første ungen er mett. Når den er mett, trekker den seg mot kanten av reiret og den sultne ungen hogger i. Den første ungen tar seg helt ut på reirkanten og skraper av matrester på ei grein som ligger der. Etterpå går den ned på kanten av reiret og plutselig kaster den seg ut. Fikk ikke dette med da det er noen trestammer i veien for sikten. Ungen som er igjen i reiret spiser og spiser. Etterpå slår den seg til ro og legger seg på motsatt side av reiret enn der jeg sitter.

Etter en liten siesta, blir det liv i ungen. Den begynner å flakse med vingene og farer over reiret, men stopper på kanten. Så blir det atter flaksing og så setter den oppover en lang grein som reiret hviler på. Den gir seg ikke før den er nesten på toppen av greina. Her blir den sittende å stelle seg. Av blikket dens, kan jeg plutselig se at den første ungen sitter på ei grein i et tre, ikke så veldig langt fra meg og steller seg den også. Det er viktig å holde fjærdrakten i orden.

Der ungene nå sitter, har jeg store problemer med å få fotografert dem. Jeg tar en rask avgjørelse, lister meg ut avkamuflasjen og setter meg ned på bakken. Ungene ser på meg, men blir sittende. Får tatt noen bilder av dem, før den nærmeste ungen legger på vingene og seiler nedover lia. Den andre blir sittende en stund til og jeg kryper tilbake i skjulet. Det er tydelig at den ungen som sitter igjen ikke er så stødig på vingene ennå. Den hopper over på ei grein og så videre til en annen grein, før den også legger på vingene.

Så blir det stille ei stund og ordtaket sier "stille før stormen". Plutselig ser jeg en av de voksne komme mot reiret og lander. Tydelig at den har med seg mat som den legger fra seg og er på vingene igjen. Så begynner en hylekonsert. I begynnelsen tror jeg det er en av de voksne som varsler at jeg er i nærheten, for hver gang en av ungene kommer flygende for å lande blir lyden sterkere. Slik fortsetter det ei stund. Ser ungene komme flygende flere ganger og skal lande i reiret, men hylingen blir bare sterkere jo nærmere de kommer. Til slutt forstår jeg hvorfor. Plutselig så lander den av ungene som holder konserten. Den er ikke så stødig under landingen heller og så snart den har landet sprer den vingene utover reiret for å dekke maten. Sannsynligvis den av ungene som ikke har vært inne og spist. Det rare er at snart etterpå så lander mora i reiret og det ser ut som om ho og ungen slåss. Så legger ho på vingene igjen og ungen begynner å spise. Skulle ho gi ungen en reprimande? eller hva var det? Har ingen svar på dette, men det var merkelig.

 Etter at ungen har spist, steller den seg. Snart kaster den seg ut på vingene og jeg ser den ikke mer. Det var mange opplevelser på en dag. Morro at de hadde begynt å fly, flott at de ikke hadde forlatt reiret selvom de fløy og flott at ikke de voksne var så vare som tidligere. Det var nå stille i reiret og jeg benyttet anledningen til å pakke sammen. I det jeg forlot kamuflasjen og skulle gå, ser jeg en unge som sitter på ei grein ikke langt fra meg. Mange greiner og trær i veien, men finner en åpning og tar noen bilder. Den er ikke redd og blir sittende.

Kanskje de har godtatt meg og forstår at jeg ikke vil dem noe ondt. Gøy har det vært å følge denne familien fra ungene var små lysegrå nøster, til de i dag har fått ungfuglens fjærdrakt og kan fly. I begynnelsen var de noen små nysjerrigperer til de i dag har fått de voksnes vaktsomme blikk. Regner med at det blir siste gangen jeg ser dem samlet, men jeg vil ønske dem velkommen til åteplassen til høsten/vinteren. Det hadde vært fint å se dem igjen der. Det er en takknemlig og ydmyk fotograf som begir seg på hjemveien etterhvert. Tenk å få oppleve denne ville - vakre og rå fuglen i dets rette element!

Ungfuglene er snart rede for sin første flytur.

 Det har gått en uke siden sist jeg var og besøkte Hønsehauk-familien. Nå er jeg på vei tilbake for å se hvordan det står til med dem. Samme spenningen hver gang. Vel på plass i granskogen og etter å ha pakket ut er det noe som slår meg. Det er liksom noe som mangler. Ganske riktig, det var ingen som ønsket meg velkommen denne gangen. Ingen voksen som varslet, det er bare stille. Jeg ser inn i søkeren og der oppe i reiret ser jeg bare så vidt en unge som stikker opp over reirkanten. Det tar ikke så lang tid før de begynner å røre på seg der oppe.

Kan se at det har skjedd store forandringer siden sist. Nå ligner de ungfuglen med sine fargetegninger og de har fått dunbukser på. Det tar ikke lang tid før de begynner å flakse med vingene og farer fra den ene siden av reiret til den andre. Det er til og med enkelte som har problemer med å stoppe før de farer utenfor reiret. Ja de er der alle tre, selv den som det stakk et trosteben ut av nebbet på sist jeg var oppe. Saltsyra hadde nok gjort jobben.

 Kan se at de av og til tar til seg mat som tydeligvis ligger på reirskåla. Det ser ut til å være en trost. En av ungene gir fra seg den karakteristiske Hønsehauk-lyden, det virker som om den ikke er helt fornøyd. Det virker som om den er sulten og plutselig dukker mor opp i redet med mat. Det skjer så fort og uten forvarsel så ingen bilder fra landingen, men like fort som ho kom drar ho igjen. Nå blir det spising for den ene ungen, ser den river og sliter i noe og plutselig løfter den en trost i været.

 Etterpå faller ungene til ro. De legger seg ned og steller fjærdrakten. Ser bare av og til at noe stikker opp over kanten, men ellers så er det ikke mye som skjer.

Etter en stund kommer en av ungene ryggende. Det betyr bare en ting, den skal på do. Siestaen er over og snart er det flygetrening igjen. Ser en av ungene komme tvers over reiret og klarer så vidt å stoppe på kanten. Ser nesten ut som om den vil fortsette oppover den store greina som stikker ut under reiret, men det blir med tanken. Snart faller denne ungen til ro, men ikke før så setter en annen unge i gang med trening. Av og til så er alle tre i gang der oppe og jeg ser vinger i alle retninger. Utrolig at det er plass til alle på en gang, for jeg kan se at vingespennet er ganske stort på hver enkelt. To av ungene legger seg ned og den ene ligger å pikker på den andre med nebbet. Kanskje det er ei lus som den ikke har fått fjernet og trenger hjelp.

Det blir roligere i reiret og hører ungene gir fra seg noen lyder og ser ut i skogen. Det pleier å være et forvarsel og ganske riktig snart ser jeg ungene se i en bestemt rettning. Mor er i nærheten og snart kommer hun inn for landing. Som vanlig raskt ned og raskt av sted igjen. Hun kaster seg ut i rettning mot meg og så skjærer hun til siden. Jeg er oppdaget. Hun gir fra seg varsellyder og snart setter hun seg på en grein i et tre rett i nærheten. Tydelig at hun ikke liker det hun har oppdaget. Ungene sitter og ser på henne der hun bråker, men det virker nesten som om de ikke forstår hva det er hun bærer seg for. De så jo at jeg kom og har nok sett meg siden, men jeg er nok inge trussel for dem. Venter i håp om at hun skal gå inn på reiret igjen, men det blir ikke mer besøk. Det er tid for hjemreise og jeg forstår at neste gang jeg kommer opp kan være den siste. Det kan også hende det er siste gang jeg har sett dem, for nå går det fort og plutselig er de på vingene. Det blir spennende å se, men håper jeg får se dem en siste gang før de legger ut i den store verden.

Nytt besøk hos Hønsehauken.

 Jeg er igjen på vei til Hønsehauken. Kjenner at spenningen stiger jo nærmere reiret jeg kommer. At den oppdager meg før jeg når fram til kamuflasjen min er jeg ganske sikker på, så jeg prøver ikke engang. Det virker som om den har godtatt at det kommer en kar av og til. Denne skogens fugl som mange mener er en av våre mest truede rovfugler. Det er ikke mange fiender som Hønsehauken har, men i dyreverden er det Hubroen som er den farligste. Spesielt for ungfuglene. Det er derimot ikke den farligste fienden.

Det moderne skogbruket er fiende nr en. Den gamle skogen blir borte og hekkemulighetene blir færre.

 Jeg er spent i dag som sist. Hvor store er de blitt og hvordan ser de ut i fjærdrakta? Vel på plass med alt utstyret og så er det bare å vente og la alt roe seg. Det tar ikke så lang tid før de kryper opp på reirkanten. Kan se at de har blitt mørkere enn sist. Alle tre er der og de ser ut til å ha det greit. En av dem kommer ryggende mot reirkanten og det kan bare bety en ting. Ganske riktig, snart står strålen ut i det fri. Etterpå reiser den seg opp og begynner å flakse med vingene. Det ser ut som om det smitter. En til kommer ryggende for å gjøre sitt fornødne. Venter på den tredje, men den vil vente litt.

 Plutselig hører jeg skriket fra han far og ho mor svarer. Etterpå blir det stille, men jeg venter for snart kommer en av de voksne inn med mat. Som vanlig kommer den fort, men får sendt noen skudd. Ikke før har den landet, så er den i lufta igjen. Her må man ikke somle for det er tre grådige unger som trenger mye mat. En av ungene griper tak i nyankommet mat og begynner å spise. Det er tydeligvis ikke nok mat så jeg hører de gir fra seg lyder og ser ut i skogen etter foreldrene.

 Det går en tid så hører jeg skriket fra faren og mor svarer. Det er tid for et nytt besøk av ho mor og ikke lenge etter kommer ho seilende inn mot reiret. Denne gangen er jeg mer heldig, får noen bilder mens ho lander i reiret. På bilde 5 og 6, går det an å se hva ho kommer med. Ikke en liten trost, men et forholdsvis stort Ekorn. En av ungene grabber det til seg og begynner å spise, mens mor flyr bort. En annen unge prøver å nærme seg ekornet, men får klar beskjed av den største ungen at dette er mitt til jeg er mett.

I frustrasjon begynner denne ungen å spise av noen rester som ligger i reiret. Det kan ikke være så mye igjen på det som ser ut til å være en trost, så den sluker like godt hele sulamitten. Jeg ser hvordan den strever for å få det ned og ser at beina stikker ut av nebbet. Det går ned etterhvert, men det må ta tid å fordøye dette måltidet. En annen av ungene bare står og ser på den og lurer nok på om dette er lurt? (bilde nr 7)

Dette er en kamp om maten og intet skal gå tapt. Etterhvert kommer denne middagsluren igjen og det er tid for meg å slappe av litt også. Jeg glemte å si at da jeg ankom reirplassen, hørte jeg et brøl i skogen. Det var råbukken som hadde hørt meg og han likte ikke det han hørte. Han var misfornøyd og han ville ha skogen for seg selv. Hørte han buldre lenge mens han forsvant.

Det blir liv på reiret igjen. En ny unge kommer ryggende, sikkert den som ikke fulgte opp sist. Etterhvert blir det liv i leiren. En av ungene bøyer seg framover med vingene strakt opp i luften. Den holder faktisk på å tippe framover, men tar seg i det. Så flakser den med vingene og tar seg en tur tvers over reiret. Det ser ut som om det smitter for straks er det en til som begynner å flakse med vingene. Moro å se at det har blitt liv der oppe. Tydelig at de følger med på det som skjer på bakken og ellers rundt reiret. Når jeg pakker sammen sakene mine og kryper ut av kamuflasjen, har de lagt seg flatt ned på reiret og ikke lenge etter hører jeg de voksne begynner å varsle. Det er på tide å dra hjem. En ting jeg ikke hadde lagt merke til, men som Glenn gjorde meg oppmerksom på var at reiret var påbygd etter at ungene hadde blitt større. Dersom du studerer bildene i de forskjellige innleggene, så ser du at på de senere bildene så er det nytt grønt på toppen. Dette var jeg ikke klar over, men en ny lærdom. Jeg håper det gikk bra med den grådige ungen som slukte hele beinsubstansen av trosten. Håper den har sterk saltsyre som løser opp, for det kan ikke være greit å gå meg en troste fot dinglende ut av nebbet.

Tilbake i Hønsehauk-land.

Igjen er jeg tilbake i Hønsehaukens rike. I dag er jeg spent på spesielt to ting. Hvor mange unger er det og hvor store er de blitt?? Været er flott, det blåser litt, men det er bare bra for da merker jeg ikke så mye til knott og mygg. Ca 100m fra redet, begynner de voksne å varsle. Kommer ikke unna dette. Det er ikke for ingen ting at vi har uttrykket "Haukeblikk". Prøver å være så diskre som mulig og kommer meg raskt inn i granholtet. Så snart jeg er ferdig med opprigging av utstyret, er det bare å sette seg å vente. Vente på hva? Jo at alt skal roe seg og se hva som skjer.

Når jeg ser inn i søkeren på Mark III, ser jeg bare redet som henger der oppe i treet. Intet tegn til liv. Etter en tid ser jeg det begynner å røre på seg. Ungene har nok fått signaler fra de voksne om å holde seg helt i ro. Det vil si at de ligger helt flatt nede i reiskåla. Nå som det har blitt rolig kommer de opp på kanten slik at de blir synlige. Plutselig hører jeg et skrik gjennom skogen. Det er en av de voksne som kommer med mat.

 Tror det er hannen som gir signal til hoa om at maten er klar. Snart etter svarer hoa med den karakteristiske låten kek-kek-kek. Av erfaring fra spurvehauken vet jeg at nå kommer hoa snart inn med byttet, så nå må jeg være klar. Ganske riktig ikke lenge etter kommer hoa flaksende inn med byttet. Hva det var? Nei det er ikke godt å si for dettan gikk fort. Hun er raskt på vingene igjen og så er hun borte. Nå blir det liv i ungene. Ser de knuffer litt om maten, men to stk er i full aktivitet med å slite i byttet for å få i seg maten.

De er blitt så store nå at mor ikke må dele ut i posjoner, men de klarer det selv. Det ser ut til at det er to unger der oppe. De er ikke lenger lyse grå over det hele, men har begynt å få farge på vingene. Morro å se at de har blitt så store. Etter å ha spist en stund, blir det roligere der oppe. De står fremdeles oppreist på kanten av reiskåla når jeg igjen hører hylet fra far som kommer med mer mat. Mor svarer igjen med kek-kek-kek og snart ser jeg en av ungene som vender seg i en spesiell rettning og gir fra seg et hyl.

Der kommer mor flaksende inn i redet. Hun har litt problemer med hvor hun skal lande, men det går bra. Denne gangen kan jeg se at hun har med seg en trost. Enten er det en trosteunge eller så er det ei ho. Den er brunaktig og da er det ikke en han. Mor er borte nesten med en gang og ungene setter i gang med å pise. Nå plutselig ser jeg at det er flere der oppe. Ganske riktig når jeg tar kikkerten, så ser jeg tre stk som river og sliter i seg maten. Dette var moro: Det er altså tre unger, men den ene virker litt mindre enn de to andre. Muligens er det to hun fugler og en han. 

 Det er full aktivitet i reiret. Plutselig ser jeg en av ungene som river til seg et bytte og gir fra seg et skrik. "Dette vil jeg ha", sier den og da er det avgjort. Den andre blir stående å se på røveren som spiser. Slik forholder det seg i en tid, så hører jeg hanen kommer med skriket igjen og hoa svarer. Snart er mor der med bytte nr tre. Med andre ord et bytte til hver av ungene. Nå kan alle spise seg gode og mette. Etterhvert dabber aktiviteten av der oppe. Ungene går til ro og blir borte fra mitt synsfelt, tror faktisk de skal ha seg en middagslur.

Slik blir de liggende lenge, lenge. Det begynner faktisk å bli kjedelig. Intet skjer, småfuglene begynner å synge. Hører bokfinken, munken og ikke minst svarttrosten rundt meg. Sist jeg satt her kom det et rådyr nesten helt innpå før det forsvant raskt da jeg snudde på hodet for å se. Når jeg sitter slik og følger aktiviteten i reiret, går tiden fort. Timene raser av sted og når en får tid til å se på klokka, blir en forundret over hvor mye klokka har blitt. Så også nå, det var tid for oppbrudd. Begynte å rydde sammen, krøp ut av granholtet og ikke lenge etter hørte jeg varslinga fra de voksne. I det jeg bega meg på hjemveien, så jeg en siste gang opp i redet og der ser jeg et lite lyst hode stikke opp. En av ungene var nysjerrig og så bort på meg. Et lite hode med to svarte prikker. Det er ikke hvilke som helst prikker, men øynene til en kommende jeger som om ikke lenge, skal danne sitt eget rike i de sørlandske skoger.

I Hønsehaukens rike.

 Jeg er på tur inn i Hønsehauk-land. I fjord sommer fulgte jeg en Spurvehauk-familie og en Hønsehauk-famile sto høyt på ønskelisten i år. Plutselig åpnet det seg en mulighet for akkuratt dette nå i sommer. En kjenning av meg kjente til et rede som lå slik til at jeg kunne fotografere fra bakkenivå og det er dette redet jeg er på vei til nå.

 Har vært her tidligere og fikk da bilde av mora mens ho var inne på redet. Forskjellen mellom SpHauken og Hønsehauken er stor. Ikke bare i størrelse, men også i varheten. Allerede på god avstand fra redet, begynner den å varsle. Jeg har funnet meg en plass inne blant noen graner, som gir meg en viss kamuflasje. Rigger meg til med utstyr og snart er det bare å vente. Rovfuglene har blitt stille nå, hører bare noen småfugler som synger i nærheten. Redene som er i nærheten av hønsehaukrede, kan føle seg trygge for eggrøvere, ifølge en studie.

Jeg sitter her og venter på at ho mor skal komme inn på redet med mat til ungene. Det lar vente på seg. Etterhvert som rovfuglene blir stille, stiger håpet om at den plutselig sitter der med noe i nebbet eller kloa. Holder hele tiden øye med redet i søkeren og plutselig blir jeg var en bevegelse der oppe. Hva er dette for noe fint? Jo et lite nøste som stikker hodet opp over reirkanten og kikker ut i den store verden. Jeg kan se to om ikke tre hoder som beveger seg der oppe. Det er tydelig at den ene har et mål for øye og ganske riktig, snart står strålen ut i det fri.

Ungene er ganske like SpHauk-ungene. Lyse grå over det hele, men etter hvert vil det bli ulikheter. Det er nå en uke siden jeg var her sist. Har som mål å besøke dem en gang i uka. Vil da se forrandringene som har skjedd. Plutselig hører jeg ho mor som kommer skrikende/flygende og setter seg på en grein ikke så langt fra der jeg sitter. Ungene har fått beskjed om å legge seg ned, for nå er de ikke synlige der oppe. Uten at jeg har merket det, har ho mor forflytta seg lenger opp i skogen og snart er det stille igjen. En stund senere ser jeg et hode stikke opp over reirkanten igjen. Det er nok det samme lille nøstet som er nyfiken og nysgjerrig. Etterhvert skjønner jeg at ho mor ikke vil komme inn på reiret i dag. Derfor pakker jeg sammen og begir meg mot bilen. Har ikke kommet så langt vekk fra kamuflasjen min før ho mor kommer seilende og varsler. Ho skjønner snart at jeg er på vei vekk fra redet og derfor blir hun stille. Må si at Hønsehauken har fått en spesiell plass i mitt hjerte. Det er en komplett jeger blant fuglene, den er vakker, men samtidig vill og rå. Utbyttet på minnebrikka har ikke blitt så mye ennå, men håper på mer når ungene blir litt større. Selvom ikke bildene denne gangen er førsteklasse, så synes jeg dere skal få se dem. Det er sikkert noen som aldri har sett disse små nøstene som ligger i redet. Personlig hadde jeg ikke sett dem før, så derfor var det morro når de stakk hodene over kanten. Gleder meg til neste gang jeg skal på besøk. Håper da at ungene har spist mye og at de har vokst.