En mai tur i skogen.

Glenn og jeg hadde satt opp en uglekasse ikke så veldig langt fra der jeg bor. Var veldig spent på om det ble hekking der i år. Hadde hørt og sett kattugla i området, men ikke sikkert at den godtok kassa for det. Denne gangen skulle kona være med og slå på treet slik at mora kom ut. Når vi nærmet oss kassa fant vi en liten kjepp og jeg gjorde apparatet klart med blitz. Stilte meg på siden av kassa og kona slo på treet, men intet skjedde. Gjorde tegn til kona om å prøve å slå på kassa, men heller ikke da skjedde det noe.

 Med andre ord det var ingen ugle der. Skuffet, meget skuffet. Slik er livet! En tid etter tok jeg en ny tur til kassa, det kunne jo hende den var ute et øyeblikk(vanskelig å godta). Det ble som sist ingen ugle. Jeg tok meg en tur videre inn i skogen, mye eikeskog. Satt meg under en liten gran og begynte å lokke på forskjellige småfugler. Da jeg kom hadde jeg sett spettmeisen som nesten ikke ville flytte seg. Plutselig dukket det fram en liten kjenning, Munken. Det var en han. Hadde sort kalott på hodet. Hunnen har brun kalott på hodet. Da jeg satte på sangen dens, var han der med en gang.

Snart begynte den å synge med og den kom nærmere og nærmere. Etterhvert fikk jeg noen gode bilder av munken og når jeg slutter å spille lyden trekker den seg tilbake.

Jeg viste at der jeg var nå, er spett-land. Prøvde forskjellige spetter, men intet skjedde. Så blir jeg var en liten spett som sitter og hakker i et tre. Tenkte hvem det var og ganske riktig når jeg begynte å spille lyden dens, kom den med en gang. Dette var også en gammel kjenning, Dvergspetten. Det så ut for meg som om det var ei ho. Det er en morsom liten spett som det alltid er kjekt å møte.

For å avslutte historien om ugla, så fikk jeg senere vite at uglekassa aldri skal stå med ingangen mot nord. Når jeg tenker etter så er det nettopp det den gjør. Til høsten så har jeg en jobb å gjøre, flytte kassa så inngangen ikke vender mot nord.