Tilbake på Åteplassen

 Det har blitt endel turer til Åteplassen denne høsten. Kan ikke skrive om alle for da hadde dere blitt lei, men her kommer et lite sammendrag.
To karer er på vei til Åteplassen. Den ene har kommet opp i de eldres rekker, den andre har så vidt begynt på sin ungdom. Den ene har erfaring etter å ha besøkt Åteplassen mange ganger, den andre er med for første gang. De har flere ting felles: Begge er de veldig fotointeresserte, begge er Canon fun og begge har en forventning og gleder seg til møtet med Åteplassen. Den ene heter Knut og den andre heter Jonas. Vel på plass i Åtebua så er det bare å vente. Det er mørkt og tar en tid før de første fuglene ankommer. Jeg hører en lyd i nattemørket som jeg synes jeg drar kjensel på. Hører den flere ganger, men kan ikke skjønne hva det er. Så går det opp for meg at denne lyden har jeg hørt nattestid før. På forsommeren da jeg satt og fotograferte Kattugla. Ganske riktig ikke så lenge etter så sitter den plutselig på greina i furua til høyre for meg. Her har Spurvehauken og Hønsehauken sittet før den og speidet utover.

Kan jeg skyte spør Jonas? Kan du få fokusert så bare skyt, men vær forsiktig sier jeg. Her har vi med en jeger som ser bedre i nattemørke enn i dagslys. Jonas skyter noen skudd og jeg klarer å få inn et jeg også før den plutselig er borte. Senere hører vi den på nedsiden av Åteplassen flere ganger.

 Å sitte på Åteplassen, kan være inspirerende og kjedelig. Noen ganger blir det nesten bare småfugler, mens andre ganger rekker en ikke å spise for det går i ett. Denne høsten har jeg opplevd endel av det siste. Det har vært helt fantastisk å oppleve Spurvehauken på nært hold. Noen ganger er den så nærme at jeg nesten kan ta på den. Den angriper Nøtteskrikene og Skjærene igjen og igjen. Har vært heldig som har fått så mange flotte bilder av denne lille, raske jegeren. Det man ser er så mye mer enn det som man får bilder av. Ingen autofokus i verden kan følge Spurvhauken når den setter i gang. Må bare håpe på landings- og sittepinnene dens, at vi har hell.

Hønsehauken har vist seg mye tidligere i år enn tidligere. Den har kommet ca en måned tidligere, men har ikke vært så interessert i å sette seg. Om den spiser, så gjør den det når ikke vi er der.  Når Hønsehauken kommer, trekker Spurvehauken seg tilbake. Ser stor forskjell på fuglene om det er Spurvehauken eller Hønsehauken som angriper. Når den store hauken kommer, da er det ikke en fugl å se på bakken. De flyr til alle kanter.

Det nye i år er at Ekornet har kommet på besøk. Ja en dag var det faktisk tre stykker på en gang. Dette synes jeg er veldig morsomt, da jeg nesten ikke har sett Ekorn på mange år. Den må passe seg for den er veldig utsatt for angrep. Det som har overrasket meg er at den ikke er redd hverken for Nøtteskriker eller Skjærer.

 Til slutt to bilder fra Lofoten.
For noen år siden fikk jeg gleden av å få noen dager i Lofoten-Vesterålen.
Det første bildet er fra en plass som jeg forelsket meg i. Tror det heter Hamnøya. Tilbrakte  to netter her og hvilke fotomuligheter. En fantastisk plass med de høye Lofotfjella i bakgrunnen.

Dette er fra en plass som for en del år siden ble kåret til Norges vakreste plass.
Reine i Lofoten.
Håper at jeg en gang skal få muligheten til å besøke Lofoten igjen. Ønsker meg da bedre vær og flere dager.