Lappspova som hadde en dårlig dag.

Det er kveld og jeg har akkuratt kommet til Lista. Sitter og ser utover Hellemyra med kikkerten. Har hørt rykter om at den er observert, men har ennå ikke sett den. Plutselig får jeg en mørk fugl i søkeren, den kommer seilende fra vest men bøyer av ved flyplassgjerdet. Ser småfugler som spretter til værs for å unngå denne jegeren, Myrhauken. Det at den er mørk tyder på at det er en ungfugl. Kjenner at blodet begynner å bruse i årene og hjertet gjør et hopp. Har bare lyst til å springe mot den, men avstanden er ganske stor og innen jeg når frem, er fuglen fløyet. I morgen, i morgen tenker jeg, da er første fotoplass bestemt.
Ganske riktig dagen etter er jeg på plass på formiddagen. Sitter gjemt i noen busker og venter på at fuglen skal vise seg. Noen Spurvehauker og Falker farer forbi men på god avstand, men ingen Myrhauk å se. Den som skal jakte på Myrhauken må ha tålmodighet, mye tålmodighet.

 Jeg var i ferd med å pakke sammen, hadde reist meg på vei ut av buskene, så plutselig ser jeg over enga en fugl komme seilende. Jeg fryser i stillingen jeg står i og trekker meg forsiktig inn i busken igjen, får 5D MIII i stilling og venter på det rette øyeblikket. Så plutselig skyter det 6 bilder i sekundet ut over enga og bildene festes på brikka. Kjenner en varm følelse gjennom kroppen og håper at det ble blink. Har jo ikke tid til å sjekke bildene nå. Så plutselig er den borte. Det skjer jo så fort. Kan ikke se mer til den og jeg bytter posisjon til en annen busk, den kan jo komme tilbake. Ganske riktig der kommer den seilende igjen, fra en annen retning og nå er jeg mer beredt. Mange fugler er ganske nysjerrige, de oppdager at det er noe i buska, men ser ikke hva. Tar seg en svingom og kommer tilbake for å sjekke, så også med Myrhauken.

 Den kom tilbake og bra var det for meg. Må si at Myrhauken er for meg en spesiell fugl, den danser så fint i lufta når den kommer seilende og er så fin når den har v-stilen. Det som uroer meg litt i år er at jeg synes det er så få av dem her nede. Kan jo hende de er seint ute med trekket, håper på det, men det kan jo også være andre årsaker.
Uansett morro er det å møte denne flotte fuglen hver gang jeg møter den. Blir glad når jeg ser den.

 Etterpå går turen til Kviljo. Her er det også rovfugler, men skal utpå odden for å se om det har samlet seg mange vadere. Det møter meg en brubar flokk med Lappspover, muligens innimellom noen Svarthalespover. I begynnelsen når jeg kommer er de noe nærvøse og skifter beite flere ganger. Etter en tid nærmer jeg meg dem og setter meg ned på en enkel klappstol jeg har med meg. Jo lavere jeg kommer i terenget jo bedre er det. Så flytter jeg meg nærmere og nærmere etterhvert. Tilslutt er jeg 8-10 meter fra dem.

 Nå kan jeg begynne og fotografere. De er ganske nærvøse og av og til er det noen som bytter plass for så og komme tilbake. De finner fort ut at Knut ikke er farlig. Jeg er konsentrert med å se inn i søkeren og omverdenen er borte, timene flyr. Nydelig vær, sola skinner fra en skyfri himmel og vinden rusker mildt i håret. Så med et ser jeg mange fugler fyker utover sjøen og det kan bare bety en ting. Det er rovfugl på stranda. Ser etter spovene og snipene som flyr i panikk, men ser ingenting unormalt ved første øyekast. Så ser jeg hvorfor. En vandrefalk har tatt opp forfølgelse av en flokk Lappspover. I første omgang treffer den ikke og flyr høyt til værs. Så setter den etter en Lappspove som har skilt seg ut av flokken og som vilt forsøker å komme unna.

Mens dette dramaet skjer sitter jeg og følger Falken i søkeren. Kameraet går seg nesten varmt og bildene blir festet til brikka. Jeg ser at falken slår ned på Spova og snart henger den med hodet ned mens Falken prøver å berge byttet sitt. Jeg er ganske sikker på utfallet av dette dramaet, har sett det før. Ganske riktig! Etterhvert som den flyr, taper den høyde og snart ser jeg at den må sleppe spova for ikke å ende i sjøen selv. Lappspova er nesten like stor som Vandrefalken og den klarer ikke å holde den i lufta lenge. Når Spova når vannet, ser jeg at den tar til vingene og prøver å komme unna. Da er Falken der igjen og tar den på ny, men må igjen slippe den i sjøen.
Dette dramaet finner sted et stykke ut på sjøen og avstanden til der jeg sitter er lang. Har valgt å vise et av de beste bildene, men gjør oppmerksom på at det er kroppet ganske mye. Derfor ingen god kvalitet, men synes dere skulle få se det. Vandrefalken er verdens raskeste fugl og en dyktig jeger, men den lykkes bare med 25% av angrepene sine. Hvordan det gikk med Falken om den fikk byttet sitt er jeg ikke sikker på for etterhvert var det noen måker som også blandet seg inn i kampen og avstanden ble større.

 Tar med noen bilder av Rådyr som jeg tok mens jeg ventet på Myrhauken. I mitt synsfelt hadde jeg tre forskjellige parr på en gang. Det ene parret hadde et kje. Morro er det å se disse flotte dyrene.

 Tilslutt vil jeg ta med et par naturbilder.
Det ene er fra Jøllestø.

Det andre er fra Nordhasselvika.
Det er mange Støer og Viker på Lista.
Og de fleste av dem er veldig vakre.