Tilbake i Hubroland.

 Det er torsdag i slutten av Juni og Willy og jeg er på vei til Rogaland og Hubroland. Vi har begge gledet oss til denne turen. Det er meldt fint vær og alt ligger til rette for en fin natt i Hubroens rike. Når vi kjører slik blir det som oftest at vi snakker om erfaringer vi har hatt med fuglefotografering. Åteplassen er ett av temaene og vi har forventninger til sesongen 2013/2014.

Det er noen timers kjøring til Hubroland og jo nærmere vi kommer, desto mer stiger spenningen. Vi håper på en flott natt, men vi er inneforstått med at den også kan bli tøff.
Vi ankommer parkeringen ca kl: 19.00. Før vi går opp har vi oss et måltid så vi slipper å dra med oss for mye pikk pakk. Willy legger seg nedpå for om mulig å få seg litt søvn, men hvem kan sove når spenningen river i kroppen.

Vel ankommet Åtebua ser alt bra ut. Vi får på plass Åta som er små kyllinger som vi har fått i Lyngdal. De er ennå frosne, men det går fint å få ståltråden gjennom dem. De er så små at vi må ha 4 stk på hver åte. Sier til Willy at dette ser ikke bra ut da de virker ganske løse og det er lite bein å feste dem til. Dette er Åta vi har med og vi må gjøre det beste ut av det.
Åta er på plass og nå må vi komme i orden i bua. Noe av det første vi får på plass er blitzen som står på utsiden i en klar plastpose. Denne er viktig, da det etterhvert blir ganske så mørkt.
Alt på plass, er det bare å vente. Etter kl. 22.00 skal alt være stille. Vi har fått rapport om at Hubroen ikke har vært så stabil i det siste og er veldig usikre på hva vi får oppleve.
Hubroen pleier å ankomme ca kl: 23.00, spennende.

Kl: 23.12 ankommer Uglenes konge, fuglen som spiser til og med Fiskeørna. Nå i natt sitter den på Åta til Willy og Knut og spiser, fantastisk.
Det blir ekstra stille når fuglen ankommer. Det tar ikke lang tid før blitzen flasher ut i natta og de første bildene er festet på brikka.

Ser snart at her er noe galt, bildene er for mørke. Får en vond følelse som brer seg til hele kroppen. Har vi nå fått ødelagt denne turen?
Vi tar bilder men alle er for mørke, blitsen er for lavt stilt. Ser at fuglen spiser på Åta og river et stykke av Åta løs og legger på vingene. Det ble som vi fryktet Åta var for løs i kjøttet og det ble for lett å ta med seg biter av den.
Når fuglen stikker, ser jeg Willy skyve vinduet til siden og stikker handa ut til blitzen. Hva skal du visker jeg? Stille på blitzen sier han.

Er du vill sier jeg ser den det så er natta ødelagt. Han får stilt på blitzen og jeg er allerede igang med å skyve vinduet til siden for å stille blitzkompensasjonen til 0. Skjønner fort at om vi ikke gjør dette så er ihvertfall natta ødelagt. Når dette er gjort og gardinene er på plass, blir alt stille igjen.
På 5D MK III er det slik at dersom blitzen er stilt på 0 kompensasjon, kan jeg stille kompensasjonen på kameraet. Her måtte en bare føle seg fram og snart satt vi forventningsfulle igjen. Spørsmålet var, kommer fuglen tilbake eller har den sett uroen som oppsto?
En halv time etterpå sitter den på Åta igjen. Gjett om det er to fotografer som er lettett.
Denne gangen sitter den og spiser litt, men så river den et stykke av og legger på vingene. Etterhvert blir det ganske mørkt og snart virker ikke autofokusen. Det er bare en siluett som sitter der mot natt himmelen.

Hubroen kom med jevne mellomrom gjennom hele natten, men det var ikke så lett å ta bilder i mørke. Utpå natten hørte vi den tute og nede i dalen kom det et svar, men en annen lyd.
Etterhvert skjønte vi at det var et parr som kommuniserte. Plutselig hørte vi den tute rett bak bua og svaret kom ganske nærme fra. Ikke lenge etterpå satt hubro nr to på Åta.
Vi så altså to stk den natta, men dessverre ikke samtidig. Spørsmålet er hadde de unger de matet?

Utpå morgenkvisten, kom lyset tilbake. Autofokusen begynte å virke igjen og alt ble meget bedre. Ca kl: 03.47 hoppet Hubroen opp i et tørt tre i nærheten av Åta. Dette hadde jeg ventet på og her fikk jeg noen bra bilder. Hadde en anelse om at dette var siste gangen vi så den denne natta og det stemte. Hubronatta var over!
Etter en tid begynte vi og pakke sammen for å begi oss på hjemveien.
Det var noen trøtte fotografer som kjørte hjemover mot Lyngdal denne morgenen. Undertegnede var føreren og dermed kunne Willy slappe av og det kom noen rare lyder fra han etterhvert som han dro inn i drømmeland.
Var vi fornøyde med nattens opplevelser?
Både ja og nei. Fornøyd med opplevelsen å ha sett Uglenes Konge og det vi opplevde, men det som kom på minnebrikka kunne vært bedre. Slik er derimot livet, ikke alltid det klaffer helt.
Håper dere har kost dere over fortellingen. Hilsen Knut