Nå flyr Hønsehauk-ungene, alle tre.

Igjen er jeg på vei inn i Hønsehauk-land. Det har blitt noen turer etterhvert, ja stort sett en tur i uka. Spent hver gang jeg skal opp dit, men idag er jeg ekstra spent. Ble det for mye med en uke denne gangen eller er det akkurat passe? Når jeg nærmer meg hører jeg ungene som hyler og skriker. Ikke så veldig høyt, men høyt nok til at de tiltrekker seg min oppmerksomhet. Heller ikke denne gangen er det noen velkomst serenade, men jeg ser en fugl som seiler nedover lia når jeg er nesten framme.

Er ikke sikker på om det er en voksen fugl eller en av ungene, men når jeg er på plass i kamuflasjen min, forstår jeg at det var en av ungene. Vel installert i kamuflasjen, tar jeg en titt i søkeren. Ved første øyekast, tror jeg at det er tomt i redet. Når jeg ser nøye etter, ser jeg en unge som ligger flat på reiret. Den har sett meg komme og forstår instinktivt at jeg kan være en potensiell fare og prøver å gjemme seg. Det går ikke lang tid så begynner den å røre på seg. Merker at den har fått de voksnes vaktsomme blikk og varhet.

Lurer på hvor de andre ungene er henne? Jeg behøver ikke undres lenge, for snart hører jeg de begynner å hyle og skrike fra hvert sitt sittetre. Plutselig og uten forvarsel kommer mor inn på reirskåla. Det kan se ut som om hun har med seg mat. Som hun pleier så blir hun ikke lenge, men synes likevel hun tar seg bedre tid enn vanlig. Så snart mor har reist, slår ungen kloa i maten og spiser. Kan etter hvert høre at en av de andre ungene nærmer seg reiret og ganske riktig snart lander den i bakkanten av reiret. 

Det er ikke bare å sette igang med å spise, nei den må pent vente til den første ungen er mett. Når den er mett, trekker den seg mot kanten av reiret og den sultne ungen hogger i. Den første ungen tar seg helt ut på reirkanten og skraper av matrester på ei grein som ligger der. Etterpå går den ned på kanten av reiret og plutselig kaster den seg ut. Fikk ikke dette med da det er noen trestammer i veien for sikten. Ungen som er igjen i reiret spiser og spiser. Etterpå slår den seg til ro og legger seg på motsatt side av reiret enn der jeg sitter.

Etter en liten siesta, blir det liv i ungen. Den begynner å flakse med vingene og farer over reiret, men stopper på kanten. Så blir det atter flaksing og så setter den oppover en lang grein som reiret hviler på. Den gir seg ikke før den er nesten på toppen av greina. Her blir den sittende å stelle seg. Av blikket dens, kan jeg plutselig se at den første ungen sitter på ei grein i et tre, ikke så veldig langt fra meg og steller seg den også. Det er viktig å holde fjærdrakten i orden.

Der ungene nå sitter, har jeg store problemer med å få fotografert dem. Jeg tar en rask avgjørelse, lister meg ut avkamuflasjen og setter meg ned på bakken. Ungene ser på meg, men blir sittende. Får tatt noen bilder av dem, før den nærmeste ungen legger på vingene og seiler nedover lia. Den andre blir sittende en stund til og jeg kryper tilbake i skjulet. Det er tydelig at den ungen som sitter igjen ikke er så stødig på vingene ennå. Den hopper over på ei grein og så videre til en annen grein, før den også legger på vingene.

Så blir det stille ei stund og ordtaket sier "stille før stormen". Plutselig ser jeg en av de voksne komme mot reiret og lander. Tydelig at den har med seg mat som den legger fra seg og er på vingene igjen. Så begynner en hylekonsert. I begynnelsen tror jeg det er en av de voksne som varsler at jeg er i nærheten, for hver gang en av ungene kommer flygende for å lande blir lyden sterkere. Slik fortsetter det ei stund. Ser ungene komme flygende flere ganger og skal lande i reiret, men hylingen blir bare sterkere jo nærmere de kommer. Til slutt forstår jeg hvorfor. Plutselig så lander den av ungene som holder konserten. Den er ikke så stødig under landingen heller og så snart den har landet sprer den vingene utover reiret for å dekke maten. Sannsynligvis den av ungene som ikke har vært inne og spist. Det rare er at snart etterpå så lander mora i reiret og det ser ut som om ho og ungen slåss. Så legger ho på vingene igjen og ungen begynner å spise. Skulle ho gi ungen en reprimande? eller hva var det? Har ingen svar på dette, men det var merkelig.

 Etter at ungen har spist, steller den seg. Snart kaster den seg ut på vingene og jeg ser den ikke mer. Det var mange opplevelser på en dag. Morro at de hadde begynt å fly, flott at de ikke hadde forlatt reiret selvom de fløy og flott at ikke de voksne var så vare som tidligere. Det var nå stille i reiret og jeg benyttet anledningen til å pakke sammen. I det jeg forlot kamuflasjen og skulle gå, ser jeg en unge som sitter på ei grein ikke langt fra meg. Mange greiner og trær i veien, men finner en åpning og tar noen bilder. Den er ikke redd og blir sittende.

Kanskje de har godtatt meg og forstår at jeg ikke vil dem noe ondt. Gøy har det vært å følge denne familien fra ungene var små lysegrå nøster, til de i dag har fått ungfuglens fjærdrakt og kan fly. I begynnelsen var de noen små nysjerrigperer til de i dag har fått de voksnes vaktsomme blikk. Regner med at det blir siste gangen jeg ser dem samlet, men jeg vil ønske dem velkommen til åteplassen til høsten/vinteren. Det hadde vært fint å se dem igjen der. Det er en takknemlig og ydmyk fotograf som begir seg på hjemveien etterhvert. Tenk å få oppleve denne ville - vakre og rå fuglen i dets rette element!