Hei og velkommen til min blogg. Dette er en enkel side hvor jeg kan vise noen av bildene mine. Enten det er fra "Åteplassen" eller det er fra naturen rundt oss. Håper du liker det du ser og kan kose deg med bildene. Da er noe av målet med siden oppfylt. Hilsen Knut

onsdag 23. november 2011

Låvesvala den blå "seiler".

 Har alltid vært fasinert av svala og spesielt låvesvala. Synes den er så flott der den flyr etter insekter. Å få fotografert denne "seileren" er ikke så enkelt. Har prøvd mange ganger, men det er ikke ofte jeg lykkes. Når jeg ser den fra bakken ser det ut som om den er svart og rød over og under nebbet. Det er den derimot ikke. Når sola treffer denne urolige fuglen mens den sitter rolig ser jeg at den har en flått blåfarge der hvor det ser ut som om den er svart. Dette kommer godt fram i noen av bildene i dette innlegget. Vanligvis bygger disse fuglene rede i låver, store garasjer o.l., men ute på Lista kan du finne reder på mange uortodokse steder.
 Første gang jeg fotograferte denne fuglen og fikk fram den flotte blåfargen, satt den på en tykk ståltråd over en liten elv.
Det viste seg at den hadde rede under broa som gikk over elva.  De fløy til og fra redet med mat, men av og til satte de seg på ståltråden eller på lange siv som vokser langs elva. Når jeg satt i bilen, kunne jeg komme ganske nærme dem. Ved senere anledning kunne jeg fotografere når ungene ble matet.
Har hatt mange fine stunder med å betrakte denne flotte fuglen.
Låvesvala og mennesker hører liksom sammen. Når du kommer til en bondegård er det ganske naturlig at låvesvala svermer her. Det har blitt meg fortalt at dersom gården blir fraflyttet og driften opphører, så forlater låvesvala gården også.
Låvesvala er jo ingen seiler, men du verden som den ligner. Det er en fryd å sitte på verandaen om ettermiddagen/kvelden og følge disse luftens akrobater.
 Her er en annen blåfarge enn den lenger nede på siden.


 Dette er et godt eksempel på den flotte blåfargen.
 Her er god presisjon når ungen skal mates.
Her kommer den flygende og skal inn under broa til redet

torsdag 17. november 2011

Fuglebrettet i Knuts hage.

 En av de store gledene gjennom vinteren, er å gi fuglene mat. Hver høst når det lir godt ut på, finner kona og jeg fram fuglematerne og henger de "the same as last year". Det går på solsikkefrø, meiseboller og brød. Når det lir utpå høsten, kan vi merke at det kommer enkeltfugler for å se om det har kommet noe mat. Så når maten er på plass, er det full guffe fra morgen til kveld.. I hagen vår har vi et stort einetre. Dette treet elsker fuglene. Her sitter mange av dem å spiser etter å ha hentet maten på fuglebrettet, her søker de tilflukt når spurvhauken kommer seilende og her sover de om natta.
De mest vanlige fuglene er spurven, kjøttmeisen, blåmeisen, pilfinken, spettmeisen og tyrkerdua. Den første som kommer er kjøttmeisen og den siste som kommer er tyrkerdua. Den er som spurvhauken, den anonserer at den kommer. Her en dag fant jeg fram kamuflasjenettene mine og bygde meg en enkel kamuflasje. Det fungerte og snart var det fult liv i hagen. Den siste som kom var tyrkerdua for den synes det var litt skummelt med nettet og det som var inni. Hadde den på ca 3 meters hold. Det er ikke fult så nært som på åteplassen, der kommer kjøttmeisen og setter seg på linsa. Avstanden er bare 30-40 cm mange ganger.
 Synes mange ganger det er rart at ikke småfuglene kolliderer så mange som det er av dem til og fra brettet. Denne gangen så jeg faktisk flere som kolliderte i lufta. Det går bare så fort at øyet vårt ikke altid får det med seg. Plutselig lyder et varselrop og alle fuglene inn i det store treet og det blir helt stille. Jeg ser meg rundt og spør meg hva er dette for noe? Merkelig, har ikke sett noen fare, men det har nok vært noe. Snart er alt som før, fuglekvitter og spising om hverandre. Det blir endel action bilder av småfuglene og synes det er flott når det blir litt bevegelse i bildet. Nå anonserer dua sin ankomst og ikke lenge etter kommer den flaksende ned på bakken. Den har holdt øye med plassen fra et tre i nærheten og funnet ut at nå er det klart. Noen flotte fugler som startet med to stykker her for noen år siden og som har formeret seg til en flokk i nabolaget.
Dette bildet er hentet fra Lista en sommer. To unger som sitter og tigger av far. En ganske vanlig fugl i Norge, litt kjedelig kanskje. Sett deg ned med kikkerten og studer denne vanlige fuglen en stund. Er ikke så sikker på at du synes den er så vanlig etterpå. Det er en flott fugl.
 Her er en han på vei inn for landing på matfatet. Den må vente litt for rullebanen er opptatt.
 Er jeg ikke fin kanskje? Viser fram vingene, eller er i ferd med et "take off". Også en vanlig fugl, men ved nærmere øyensyn en vakker fugl.
Her er også en som må vente for rullebanen er opptatt.
Denne har tatt et overblikk over hagen og funnet ut at nå er det klart for landing og et bedre måltid.
 En annen flott fugl er spettmeisen. Når den ankommer matfatet, er det den som er skjefen. De andre fuglene holder seg litt på avstand og nåde den dersom det er flere av samme sorten. Da blir det som regel knuffing.

Om våren og sommeren er som regel tyrkerdua vekkeklokka her nede. Kan være slitsomt av og til, men tror jeg vil savne det om den blir borte.
Her sitter de i treet i Knuts hage og er litt skeptiske mot kamuflajen som han har satt opp. Maten er lokkende, så det varer ikke lenge før de lander på bakken og spiser.
Dette var et lite innblikk i Knuts hage. Slik forløper det seg stort sett gjennom høsten og vinteren. Eneste forskjell er at når det blir snø og kalt, kommer noen flere arter på besøk. Såsom: grønnsisikken, flagspetten, dompappen, grønnfinken, bokfinken, bjørkefinken og kjernebiteren. Jeg har helt glemt å nevne skjæra, den er her den også.

onsdag 9. november 2011

På Uglejakt i Lyngdal.

 Sist jeg var på Uglejakt var på Lista, men billedmessig ble det dårlig og opplevelsesmessig helt topp. I går kveld var det flott vær, stjerneklart og måneskinn. Tenkte at jeg ville ta en tur i skogen ikke langt fra der jeg bor og se etter ugler. Når jeg kom meg av gårde, skjønte jeg etterhvert at jeg var noe seint ute. Når jeg hadde kommet meg på plass og funnet en grei plass til campingstolen min var det blitt litt vel mørkt. Prøvde autofokusen og det var helt i grenseland, så jeg valgte å kjøre med manuell fokus. Forsto at det ville bli litt på lykke og fromme, men håpet på et bra bilde.
Det ble stille i skogen, hadde satt meg i skyggen slik at ikke månen skulle røpe meg. Etter en stund runget Kattuglens sang ut i mørket. Den kom ikke fra ugla, men fra min mobiltelefon. Det lyder ganske rart når en sitter å lokker, mens det er stille og mørkt. Det er mye granskog her jeg sitter og en ganske bratt stigning. Dermed blir trærne enda høyere. Etter at lokken var ferdig med tilmålt tid, ventet jeg litt og lyttet ut i mørket.  Satte lokken på igjen, men det så ikke ut til å være noen respons. Ventet litt igjen og satt lokken på, men jeg var klar med kameraet. Hadde stilt fokus på 10-15 meter, men det var umulig å si hvor den kom fra eller om den kom i det hele tatt. Satt å så opp mot himmelen hvor det ennå var litt lyst og her ville jeg se den som silluett. Når jeg sitter slik er jeg spent, men samtidig koser jeg meg. Plutselig ser jeg noe komme fra ingenting på himmelen og det ble større og større. Med utslåtte vinger og stjert, nærmer Kattugla seg og har rettning rett mot meg. 5D er klar og snart flazer det ut i mørket flere ganger før den seiler over hodet mitt og setter seg i et tre bak meg. Nå var jeg spent, sist var jeg helt uforberedt og ikke noe bilde. Nå hadde jeg fått bilde, men hadde jeg truffet på avstanden. Måtte bare se. Nei, nei, nei, det så ikke ut for at det ble klart. Måtte bare jobbe videre så jeg satt på lokken igjen. Ikke lenge etter kom den igjen og satt seg i et løvtre på siden av meg. Fikk manøvrert 5D i riktig posisjon og fyrte av noen flaz mot sitteplassen. Passet på å bruke forskjellige avstander mens jeg fyrte av. Etter en tid tok jeg en pause med lokken. Plutselig kom den flygende på skrå fra siden og var ikke mer enn ca 5 meter over hodet mitt og ble borte i natta. Ville bare roe det ned litt og satt stille og så opp på nattehimlen. Så hører jeg fra siden litt lenger oppe i skogen at den begynner å kalle med sin karrakteristiske låt. Når den stoppet, satt jeg igang lokken min og det varte ikke lenge før den kom seilende og satt seg i et løvtre 20-25 meter på skrå overfor meg. Det var mørkt der den satt så det var vanskelig å se. Tok sjansen på noe jeg trodde var ugla og fyrte av. Ganske riktig kunne se gjennom søkeren når blitzen gikk av at det var en fugl. Holdet var litt langt og bildene ble ikke så bra. Pågrunn av at månen hadde kommet til syne og lyste opp der jeg satt, pakket jeg sammen og gikk mot bilen. Satte meg under et grantre og begynte å lokke igjen. Straks kom den flygende og satt seg i et grantre bak meg. Var tydelig at den var ikke så redd, men den ville heller ikke ha nærkontakt. Etterhvert skjønte jeg at jeg hadde fått det beste ut av kvelden og at det var tid for å dra hjem til ho mor og til Trio. (Jeg har valgt å ta med to bilder. Det ene var når Kattugla kommer mot meg rett forfra og når den satt på siden av meg i et løvtre. Det ene er ukart og det andre er klart. Hadde ønsket at det var omvendt på disse bildene, men slik er det ikke. Tok det med alikevell for at dere skal få se og tenke dere hvor fantastisk det er når fuglene kommer rett mot, med utslåtte vinger og stjert.)

fredag 4. november 2011

Du store Alpakka

 Jeg kom kjørende på mandag på en av veiene som går ut på jordene på Lista. Var på jakt etter fugl. Er ikke så mye jeg kan bevege meg ut for tiden, men en liten tur i ny og ne går. Så ikke så mye fugl, det var grått, trist, tåke og yr. Kjørte forbi en treklynge og kom ut i åpent landskap. På jordet til høyre for meg, så jeg et dyr som jeg aldri hadde sett her på Lista før. Jeg skvatt til og tenkte, hva er dette for noe??  Hukommelsen begynte å arbeide. Hm, merkelig. Det var noe som begynte å dra kjenselen på disse dyrene. Var ikke det slike dyr som jeg hadde sett på dyrskuet  i Lyngdal i september?
Kona hadde endog kjøpt et par sokker til meg som var lagd av ulla til disse dyra. Er ikke alltid like god med å huske navn, men disse var ikke noe problem. Det var et velkjent navn fra Stompa i barnetimen. Lektor Tørdal hadde et uttrykk han stadig brukte: "Du store Alpakka". Helt riktig de het Alpakka. De var litt skeptiske med en gang, men da jeg gikk ut av bilen for å fotografere dem, kom de nærmere. Ja de kom faktisk helt bort til meg og den ene begynte å lage noen lyder. Lyden var ikke så vanskelig å etterligne, så etterhvert hadde jeg en slags kommunikasjon med den mørke. Kanskje var det en koselyd og den trengte selskap. Kanskje var det fordi den var våt og klagde på været her på Lista. Ikke hvet jeg, men det så ut som om den likte grasset her ute. Det virket også som om den brune var lederen i flokken. Det regnet så det gikk ikke lenge før jeg krøp inn i bilen igjen og satte kursen hjem til mor og når jeg kjørte inn på parkeringsplassen, så jeg flammene fra ovnen i stua. Det skulle bli godt å komme inn i varmen.
Flott sveis i regnet.


 Denne hadde til og med skjegg.