Hei og velkommen til min blogg. Dette er en enkel side hvor jeg kan vise noen av bildene mine. Enten det er fra "Åteplassen" eller det er fra naturen rundt oss. Håper du liker det du ser og kan kose deg med bildene. Da er noe av målet med siden oppfylt. Hilsen Knut

fredag 29. juni 2012

Ungfuglene er snart rede for sin første flytur.

 Det har gått en uke siden sist jeg var og besøkte Hønsehauk-familien. Nå er jeg på vei tilbake for å se hvordan det står til med dem. Samme spenningen hver gang. Vel på plass i granskogen og etter å ha pakket ut er det noe som slår meg. Det er liksom noe som mangler. Ganske riktig, det var ingen som ønsket meg velkommen denne gangen. Ingen voksen som varslet, det er bare stille. Jeg ser inn i søkeren og der oppe i reiret ser jeg bare så vidt en unge som stikker opp over reirkanten. Det tar ikke så lang tid før de begynner å røre på seg der oppe.
Kan se at det har skjedd store forandringer siden sist. Nå ligner de ungfuglen med sine fargetegninger og de har fått dunbukser på. Det tar ikke lang tid før de begynner å flakse med vingene og farer fra den ene siden av reiret til den andre. Det er til og med enkelte som har problemer med å stoppe før de farer utenfor reiret. Ja de er der alle tre, selv den som det stakk et trosteben ut av nebbet på sist jeg var oppe. Saltsyra hadde nok gjort jobben.
 Kan se at de av og til tar til seg mat som tydeligvis ligger på reirskåla. Det ser ut til å være en trost. En av ungene gir fra seg den karakteristiske Hønsehauk-lyden, det virker som om den ikke er helt fornøyd. Det virker som om den er sulten og plutselig dukker mor opp i redet med mat. Det skjer så fort og uten forvarsel så ingen bilder fra landingen, men like fort som ho kom drar ho igjen. Nå blir det spising for den ene ungen, ser den river og sliter i noe og plutselig løfter den en trost i været.
 Etterpå faller ungene til ro. De legger seg ned og steller fjærdrakten. Ser bare av og til at noe stikker opp over kanten, men ellers så er det ikke mye som skjer.
Etter en stund kommer en av ungene ryggende. Det betyr bare en ting, den skal på do. Siestaen er over og snart er det flygetrening igjen. Ser en av ungene komme tvers over reiret og klarer så vidt å stoppe på kanten. Ser nesten ut som om den vil fortsette oppover den store greina som stikker ut under reiret, men det blir med tanken. Snart faller denne ungen til ro, men ikke før så setter en annen unge i gang med trening. Av og til så er alle tre i gang der oppe og jeg ser vinger i alle retninger. Utrolig at det er plass til alle på en gang, for jeg kan se at vingespennet er ganske stort på hver enkelt. To av ungene legger seg ned og den ene ligger å pikker på den andre med nebbet. Kanskje det er ei lus som den ikke har fått fjernet og trenger hjelp.


Det blir roligere i reiret og hører ungene gir fra seg noen lyder og ser ut i skogen. Det pleier å være et forvarsel og ganske riktig snart ser jeg ungene se i en bestemt rettning. Mor er i nærheten og snart kommer hun inn for landing. Som vanlig raskt ned og raskt av sted igjen. Hun kaster seg ut i rettning mot meg og så skjærer hun til siden. Jeg er oppdaget. Hun gir fra seg varsellyder og snart setter hun seg på en grein i et tre rett i nærheten. Tydelig at hun ikke liker det hun har oppdaget. Ungene sitter og ser på henne der hun bråker, men det virker nesten som om de ikke forstår hva det er hun bærer seg for. De så jo at jeg kom og har nok sett meg siden, men jeg er nok inge trussel for dem. Venter i håp om at hun skal gå inn på reiret igjen, men det blir ikke mer besøk. Det er tid for hjemreise og jeg forstår at neste gang jeg kommer opp kan være den siste. Det kan også hende det er siste gang jeg har sett dem, for nå går det fort og plutselig er de på vingene. Det blir spennende å se, men håper jeg får se dem en siste gang før de legger ut i den store verden.

fredag 22. juni 2012

Nytt besøk hos Hønsehauken.

 Jeg er igjen på vei til Hønsehauken. Kjenner at spenningen stiger jo nærmere reiret jeg kommer. At den oppdager meg før jeg når fram til kamuflasjen min er jeg ganske sikker på, så jeg prøver ikke engang. Det virker som om den har godtatt at det kommer en kar av og til. Denne skogens fugl som mange mener er en av våre mest truede rovfugler. Det er ikke mange fiender som Hønsehauken har, men i dyreverden er det Hubroen som er den farligste. Spesielt for ungfuglene. Det er derimot ikke den farligste fienden.
Det moderne skogbruket er fiende nr en. Den gamle skogen blir borte og hekkemulighetene blir færre.
 Jeg er spent i dag som sist. Hvor store er de blitt og hvordan ser de ut i fjærdrakta? Vel på plass med alt utstyret og så er det bare å vente og la alt roe seg. Det tar ikke så lang tid før de kryper opp på reirkanten. Kan se at de har blitt mørkere enn sist. Alle tre er der og de ser ut til å ha det greit. En av dem kommer ryggende mot reirkanten og det kan bare bety en ting. Ganske riktig, snart står strålen ut i det fri. Etterpå reiser den seg opp og begynner å flakse med vingene. Det ser ut som om det smitter. En til kommer ryggende for å gjøre sitt fornødne. Venter på den tredje, men den vil vente litt.
 Plutselig hører jeg skriket fra han far og ho mor svarer. Etterpå blir det stille, men jeg venter for snart kommer en av de voksne inn med mat. Som vanlig kommer den fort, men får sendt noen skudd. Ikke før har den landet, så er den i lufta igjen. Her må man ikke somle for det er tre grådige unger som trenger mye mat. En av ungene griper tak i nyankommet mat og begynner å spise. Det er tydeligvis ikke nok mat så jeg hører de gir fra seg lyder og ser ut i skogen etter foreldrene.
 Det går en tid så hører jeg skriket fra faren og mor svarer. Det er tid for et nytt besøk av ho mor og ikke lenge etter kommer ho seilende inn mot reiret. Denne gangen er jeg mer heldig, får noen bilder mens ho lander i reiret. På bilde 5 og 6, går det an å se hva ho kommer med. Ikke en liten trost, men et forholdsvis stort Ekorn. En av ungene grabber det til seg og begynner å spise, mens mor flyr bort. En annen unge prøver å nærme seg ekornet, men får klar beskjed av den største ungen at dette er mitt til jeg er mett.
I frustrasjon begynner denne ungen å spise av noen rester som ligger i reiret. Det kan ikke være så mye igjen på det som ser ut til å være en trost, så den sluker like godt hele sulamitten. Jeg ser hvordan den strever for å få det ned og ser at beina stikker ut av nebbet. Det går ned etterhvert, men det må ta tid å fordøye dette måltidet. En annen av ungene bare står og ser på den og lurer nok på om dette er lurt? (bilde nr 7)
Dette er en kamp om maten og intet skal gå tapt. Etterhvert kommer denne middagsluren igjen og det er tid for meg å slappe av litt også. Jeg glemte å si at da jeg ankom reirplassen, hørte jeg et brøl i skogen. Det var råbukken som hadde hørt meg og han likte ikke det han hørte. Han var misfornøyd og han ville ha skogen for seg selv. Hørte han buldre lenge mens han forsvant.
Det blir liv på reiret igjen. En ny unge kommer ryggende, sikkert den som ikke fulgte opp sist. Etterhvert blir det liv i leiren. En av ungene bøyer seg framover med vingene strakt opp i luften. Den holder faktisk på å tippe framover, men tar seg i det. Så flakser den med vingene og tar seg en tur tvers over reiret. Det ser ut som om det smitter for straks er det en til som begynner å flakse med vingene. Moro å se at det har blitt liv der oppe. Tydelig at de følger med på det som skjer på bakken og ellers rundt reiret. Når jeg pakker sammen sakene mine og kryper ut av kamuflasjen, har de lagt seg flatt ned på reiret og ikke lenge etter hører jeg de voksne begynner å varsle. Det er på tide å dra hjem. En ting jeg ikke hadde lagt merke til, men som Glenn gjorde meg oppmerksom på var at reiret var påbygd etter at ungene hadde blitt større. Dersom du studerer bildene i de forskjellige innleggene, så ser du at på de senere bildene så er det nytt grønt på toppen. Dette var jeg ikke klar over, men en ny lærdom. Jeg håper det gikk bra med den grådige ungen som slukte hele beinsubstansen av trosten. Håper den har sterk saltsyre som løser opp, for det kan ikke være greit å gå meg en troste fot dinglende ut av nebbet.

søndag 17. juni 2012

Tilbake i Hønsehauk-land.

Igjen er jeg tilbake i Hønsehaukens rike. I dag er jeg spent på spesielt to ting. Hvor mange unger er det og hvor store er de blitt?? Været er flott, det blåser litt, men det er bare bra for da merker jeg ikke så mye til knott og mygg. Ca 100m fra redet, begynner de voksne å varsle. Kommer ikke unna dette. Det er ikke for ingen ting at vi har uttrykket "Haukeblikk". Prøver å være så diskre som mulig og kommer meg raskt inn i granholtet. Så snart jeg er ferdig med opprigging av utstyret, er det bare å sette seg å vente. Vente på hva? Jo at alt skal roe seg og se hva som skjer.
Når jeg ser inn i søkeren på Mark III, ser jeg bare redet som henger der oppe i treet. Intet tegn til liv. Etter en tid ser jeg det begynner å røre på seg. Ungene har nok fått signaler fra de voksne om å holde seg helt i ro. Det vil si at de ligger helt flatt nede i reiskåla. Nå som det har blitt rolig kommer de opp på kanten slik at de blir synlige. Plutselig hører jeg et skrik gjennom skogen. Det er en av de voksne som kommer med mat.
 Tror det er hannen som gir signal til hoa om at maten er klar. Snart etter svarer hoa med den karakteristiske låten kek-kek-kek. Av erfaring fra spurvehauken vet jeg at nå kommer hoa snart inn med byttet, så nå må jeg være klar. Ganske riktig ikke lenge etter kommer hoa flaksende inn med byttet. Hva det var? Nei det er ikke godt å si for dettan gikk fort. Hun er raskt på vingene igjen og så er hun borte. Nå blir det liv i ungene. Ser de knuffer litt om maten, men to stk er i full aktivitet med å slite i byttet for å få i seg maten.
De er blitt så store nå at mor ikke må dele ut i posjoner, men de klarer det selv. Det ser ut til at det er to unger der oppe. De er ikke lenger lyse grå over det hele, men har begynt å få farge på vingene. Morro å se at de har blitt så store. Etter å ha spist en stund, blir det roligere der oppe. De står fremdeles oppreist på kanten av reiskåla når jeg igjen hører hylet fra far som kommer med mer mat. Mor svarer igjen med kek-kek-kek og snart ser jeg en av ungene som vender seg i en spesiell rettning og gir fra seg et hyl.

Der kommer mor flaksende inn i redet. Hun har litt problemer med hvor hun skal lande, men det går bra. Denne gangen kan jeg se at hun har med seg en trost. Enten er det en trosteunge eller så er det ei ho. Den er brunaktig og da er det ikke en han. Mor er borte nesten med en gang og ungene setter i gang med å pise. Nå plutselig ser jeg at det er flere der oppe. Ganske riktig når jeg tar kikkerten, så ser jeg tre stk som river og sliter i seg maten. Dette var moro: Det er altså tre unger, men den ene virker litt mindre enn de to andre. Muligens er det to hun fugler og en han. 
 Det er full aktivitet i reiret. Plutselig ser jeg en av ungene som river til seg et bytte og gir fra seg et skrik. "Dette vil jeg ha", sier den og da er det avgjort. Den andre blir stående å se på røveren som spiser. Slik forholder det seg i en tid, så hører jeg hanen kommer med skriket igjen og hoa svarer. Snart er mor der med bytte nr tre. Med andre ord et bytte til hver av ungene. Nå kan alle spise seg gode og mette. Etterhvert dabber aktiviteten av der oppe. Ungene går til ro og blir borte fra mitt synsfelt, tror faktisk de skal ha seg en middagslur.
Slik blir de liggende lenge, lenge. Det begynner faktisk å bli kjedelig. Intet skjer, småfuglene begynner å synge. Hører bokfinken, munken og ikke minst svarttrosten rundt meg. Sist jeg satt her kom det et rådyr nesten helt innpå før det forsvant raskt da jeg snudde på hodet for å se. Når jeg sitter slik og følger aktiviteten i reiret, går tiden fort. Timene raser av sted og når en får tid til å se på klokka, blir en forundret over hvor mye klokka har blitt. Så også nå, det var tid for oppbrudd. Begynte å rydde sammen, krøp ut av granholtet og ikke lenge etter hørte jeg varslinga fra de voksne. I det jeg bega meg på hjemveien, så jeg en siste gang opp i redet og der ser jeg et lite lyst hode stikke opp. En av ungene var nysjerrig og så bort på meg. Et lite hode med to svarte prikker. Det er ikke hvilke som helst prikker, men øynene til en kommende jeger som om ikke lenge, skal danne sitt eget rike i de sørlandske skoger.

onsdag 13. juni 2012

I Hønsehaukens rike.

 Jeg er på tur inn i Hønsehauk-land. I fjord sommer fulgte jeg en Spurvehauk-familie og en Hønsehauk-famile sto høyt på ønskelisten i år. Plutselig åpnet det seg en mulighet for akkuratt dette nå i sommer. En kjenning av meg kjente til et rede som lå slik til at jeg kunne fotografere fra bakkenivå og det er dette redet jeg er på vei til nå.
 Har vært her tidligere og fikk da bilde av mora mens ho var inne på redet. Forskjellen mellom SpHauken og Hønsehauken er stor. Ikke bare i størrelse, men også i varheten. Allerede på god avstand fra redet, begynner den å varsle. Jeg har funnet meg en plass inne blant noen graner, som gir meg en viss kamuflasje. Rigger meg til med utstyr og snart er det bare å vente. Rovfuglene har blitt stille nå, hører bare noen småfugler som synger i nærheten. Redene som er i nærheten av hønsehaukrede, kan føle seg trygge for eggrøvere, ifølge en studie.

Jeg sitter her og venter på at ho mor skal komme inn på redet med mat til ungene. Det lar vente på seg. Etterhvert som rovfuglene blir stille, stiger håpet om at den plutselig sitter der med noe i nebbet eller kloa. Holder hele tiden øye med redet i søkeren og plutselig blir jeg var en bevegelse der oppe. Hva er dette for noe fint? Jo et lite nøste som stikker hodet opp over reirkanten og kikker ut i den store verden. Jeg kan se to om ikke tre hoder som beveger seg der oppe. Det er tydelig at den ene har et mål for øye og ganske riktig, snart står strålen ut i det fri.

Ungene er ganske like SpHauk-ungene. Lyse grå over det hele, men etter hvert vil det bli ulikheter. Det er nå en uke siden jeg var her sist. Har som mål å besøke dem en gang i uka. Vil da se forrandringene som har skjedd. Plutselig hører jeg ho mor som kommer skrikende/flygende og setter seg på en grein ikke så langt fra der jeg sitter. Ungene har fått beskjed om å legge seg ned, for nå er de ikke synlige der oppe. Uten at jeg har merket det, har ho mor forflytta seg lenger opp i skogen og snart er det stille igjen. En stund senere ser jeg et hode stikke opp over reirkanten igjen. Det er nok det samme lille nøstet som er nyfiken og nysgjerrig. Etterhvert skjønner jeg at ho mor ikke vil komme inn på reiret i dag. Derfor pakker jeg sammen og begir meg mot bilen. Har ikke kommet så langt vekk fra kamuflasjen min før ho mor kommer seilende og varsler. Ho skjønner snart at jeg er på vei vekk fra redet og derfor blir hun stille. Må si at Hønsehauken har fått en spesiell plass i mitt hjerte. Det er en komplett jeger blant fuglene, den er vakker, men samtidig vill og rå. Utbyttet på minnebrikka har ikke blitt så mye ennå, men håper på mer når ungene blir litt større. Selvom ikke bildene denne gangen er førsteklasse, så synes jeg dere skal få se dem. Det er sikkert noen som aldri har sett disse små nøstene som ligger i redet. Personlig hadde jeg ikke sett dem før, så derfor var det morro når de stakk hodene over kanten. Gleder meg til neste gang jeg skal på besøk. Håper da at ungene har spist mye og at de har vokst.

lørdag 9. juni 2012

Jakten på Rosenfinken.

 Som dere sikkert har registrert så har jeg byttet hedding på bloggen. Denne gangen ble det Rosenfinken. Denne er heller ikke av den vanligste fuglen vi ser. Første gang jeg så denne fuglen var sist sommer. Hadde fått et tips om hvor jeg kunne finne den, men jeg tilbrakte en del timer for å finne den og ta bilde av den uten resultater. Rosenfinken er av de sene fuglene som ankommer Norge. Den har en lang vei å fly helt fra India. Mon tro hvor lang tid den bruker på ferden? Den har sikkert opphold på veien med innlagte hvilepauser. Det var langt ut i juni at jeg så og hørte den for første gangen. Hadde jo hørt lyden før på mobilen, men det var ingen ting mot "live" konsert. Fuglen skal etter boka ikke være så sky, men min erfaring er at om du lokker den til deg så viser den seg en eller to ganger og så er den borte. Traff på den først en gang ganske kort, men så fikk jeg høre at den var oppservert lenger nede mot sjøen. Neste dag var jeg på plass ganske tidlig og kalte på den, men intet skjedde. Så plutselig hørte jeg den svarte oppe i lia. Den kom og viste seg en kort stund, så var den borte. Fikk ikke så gode bilder av den da.
Så i pinsa i år, fant jeg ut at jeg skulle prøve meg igjen. Var ute tidlig på morgenen, fant meg en sitteplass og begynte å kalle. Det var mange andre fugler som sang, men ikke Rosenfinken. Byttet plass litt lenger oppe i lia, men intet livstegn. Klokka hadde  kommet langt ut på formiddagen og jeg var på vei mot bilen skuffet. Som en siste gang satte jeg på lokken etter å ha funnet meg en ny plass. Det var ikke mange gangene jeg hadde lokket, da jeg hørte den flotte lyden over meg i noen busker. Satt musestille mens lokken gikk og plutselig satt den i en liten busk ikke langt fra meg. Fikk skutt noen skudd etter den før den ble borte. Lokket videre i håp om at den skulle vende tilbake, men den gang ei. Det var den eneste gangen jeg så fuglen denne dagen. Det viste seg at jeg hadde vært heldig og fått noen fine bilder av den vakre Rosenfinken. Viser noen bilder av begge kjønn og her er det stor forskjell i fargene.


fredag 8. juni 2012

På jakt etter Gresshoppesangeren.

 Gresshoppesangeren er heller ikke av de mest vanlige i Norge. Etter boka så er det Danmark, Sverige og noen få plasser i Norge som den nærmeste lokasjonen. Har i flere år hørt at på Lista er en av plassene den hekker. I pinsa fant jeg ut at nå skal jeg prøve å se om jeg kan finne den. Det var ettermiddag med fint vær og kursen ble lagt til Norges største sivsjø. Innsjøen er omgitt av et høyt gjerde, da det før var flyplassområde og militær grunn. Hit og ikke lenger kom jeg. Fant meg en fin plass i det høye gresset og satte på lokkelyden. Det gikk ikke lenge før jeg hørte en lyd som var lik gresshoppa.
Sannelig der satt den på gjerdet ikke mange meterne fra meg. Ble overrasket over hvor flott den var og hvor stor den var. I begynnelsen holdt den seg på litt avstand, men etterhvert kom den nærmere. Det var allikevell ikke så lett å fotografere den da det stakk opp sivstrå både her og der som var i veien. Beveget meg litt til siden for at autofokusen skulle treffe fuglen, men alle bevegelser måtte være langsomme ellers ble den redd. Hele tiden sang den med i håp om å få sett fuglen som sang.
Noen ganger satt den i selve gjerdet og andre ganger satt den på toppen av gjerdet. Morro var det å se denne sjeldne sangeren en sommerkveld i det vakre Listalandskapet. Den komm inne fra sivsjøen som huser Sivhauker, Myrhauker, Jordugler, Traner, Spurvehauker, Musvåker, Falker og mange andre store og små fugler. Da er det en fordel og være liten. Sannelig var det ikke en Sivsanger som kom og satte seg på gjerdet. Den lurte nok på hva dette var for et leven, men den ble ikke så lenge. Det var en fornøyd fotograf som vendte hjem den kvelden og kunne fortelle kåna at i dag ble det storfangst.

søndag 3. juni 2012

Bøksangeren.

Bøksangeren var for noen år siden en ikke så veldig vanlig gjest i Norge. Ja, jeg må si gjest for om vinteren holder den til i Afrika. Til Norge kommer den i mai og reiser i august. Den liker seg i lukket skog og er ikke så veldig var. Første gang jeg så den var i fjor sommer. Tok meg en tur tilbake for å se om den var på plass?. Det var den. Når jeg begynte å lokke på den, var det ikke lenge før jeg så den rett i nærheten av der jeg satt. Den kom nærmere og nærmere. Etterhvert fikk jeg bra bilder av den. Den sang med av full hals og det er flott å se disse små fuglene der de sitter og synger.

 Ikke lenge etter skulle jeg sjekke et Vintererle-rede sammen med en kjenning. Her var det store unger. Fikk bare bilde av erla på avstand. Dette er noe av den mest sky fuglen jeg har vært borti. På vei tilbake hørte jeg en kjenning. Bøksangeren. Samme type skog som det andre stedet og her satt den og sang. Morro å møte den igjen. Interessant å registrere at forskjellige fugler foretrekker forskjellig type skog. Vintererla foretrekker elvestryk og gjerna med en liten foss.

En mai tur i skogen.

Glenn og jeg hadde satt opp en uglekasse ikke så veldig langt fra der jeg bor. Var veldig spent på om det ble hekking der i år. Hadde hørt og sett kattugla i området, men ikke sikkert at den godtok kassa for det. Denne gangen skulle kona være med og slå på treet slik at mora kom ut. Når vi nærmet oss kassa fant vi en liten kjepp og jeg gjorde apparatet klart med blitz. Stilte meg på siden av kassa og kona slo på treet, men intet skjedde. Gjorde tegn til kona om å prøve å slå på kassa, men heller ikke da skjedde det noe.
 Med andre ord det var ingen ugle der. Skuffet, meget skuffet. Slik er livet! En tid etter tok jeg en ny tur til kassa, det kunne jo hende den var ute et øyeblikk(vanskelig å godta). Det ble som sist ingen ugle. Jeg tok meg en tur videre inn i skogen, mye eikeskog. Satt meg under en liten gran og begynte å lokke på forskjellige småfugler. Da jeg kom hadde jeg sett spettmeisen som nesten ikke ville flytte seg. Plutselig dukket det fram en liten kjenning, Munken. Det var en han. Hadde sort kalott på hodet. Hunnen har brun kalott på hodet. Da jeg satte på sangen dens, var han der med en gang.
Snart begynte den å synge med og den kom nærmere og nærmere. Etterhvert fikk jeg noen gode bilder av munken og når jeg slutter å spille lyden trekker den seg tilbake.
Jeg viste at der jeg var nå, er spett-land. Prøvde forskjellige spetter, men intet skjedde. Så blir jeg var en liten spett som sitter og hakker i et tre. Tenkte hvem det var og ganske riktig når jeg begynte å spille lyden dens, kom den med en gang. Dette var også en gammel kjenning, Dvergspetten. Det så ut for meg som om det var ei ho. Det er en morsom liten spett som det alltid er kjekt å møte.
For å avslutte historien om ugla, så fikk jeg senere vite at uglekassa aldri skal stå med ingangen mot nord. Når jeg tenker etter så er det nettopp det den gjør. Til høsten så har jeg en jobb å gjøre, flytte kassa så inngangen ikke vender mot nord.

lørdag 2. juni 2012

En siste tur til Kattugle-land.

Så var det tid for en siste tur til Kattuglene. Når jeg har bestemt meg for å ta en tur ut i skogen, kjenner jeg spenningen stiger. Så også denne kvelden. Kona og jeg spiser kvelds ca kl 19.00, for når jeg kommer igjen er det godt over midnatt. Ca kl 20.00 pakker jeg sakene mine og begir meg i veg. Først med bil og deretter apostlenes hester ut i skogen. Når jeg nærmer meg Uglehjemmet er jeg stille, for jeg vil helst ikke mora skal hoppe ut før jeg har kommet på plass. Etter å ha installert meg i en bra stilling, setter jeg meg til å vente. Ventetiden kan bli lang, så etter en tid og det ikke skjer noe begynner jeg å lokke med Kattuglelåten. Plutselig ser jeg til min overraskelse et lite dunkledd hode stikke ut av kassa. Blir litt overrasket over at de er blitt så store, men her sitter den i åpningen og balanserer. Tenker at nå må du ikke dette ut. Snart lyser blitzen opp landskapet inne i skogen og ungen ser litt forundret på meg. Hva er det for en raring som er her ute i skogen så sent? Ja, den faktisk strekker seg litt lenger ut for å se på meg. Det er ikke så få blink som skytes ut i nattemørket denne kvelden.
 Så hører jeg en liten romstrering inne i kassa og så forsvinner ungen. Ikke så lenge etterpå ser jeg en unge i åpningen igjen. Om det er den samme eller om det er en annen unge aner jeg ikke, for det var jo fire stykker der inne.
Mens ungen sitter og kikker ut i nattemørket kommer mor plutselig med ei mus i nebbet. Pågrunn av blitzlyset blir hun nok litt skremt og viker av. Synes dette bildet er ganske stilig, med ungen og mora i samme bildet.
 Ikke lenge etter trekker ungen seg tilbake inn i kassa. Om mora har gitt en beskjed er jeg ikke sikker på, men skulle nesten tro det, for om ikke så er det ikke plass til to ugler i åpningen. Snart kommer hun for full gass og skyter inn i kassa. Dette var det siste jeg fikk se av disse uglene for denne gangen. Ca en uke senere hadde jeg en tur til samme kassa. Satt og ventet, lokket, men intet skjedde. Når jeg lokket synes jeg at jeg hørte ungene svarte fra skogen. Når jeg banket på kassa, var det ingen reaksjon. De hadde hoppet ut av kassa. Så etter dem, men intet å se.
To dager senere var jeg ved en annen kasse, her var det bare en unge. Denne ugla var nok litt mer redd enn den andre, så av erfaring var jeg klar over at jeg bare ville få se henne en gang. Det var derfor viktig å følge med. Det tok sin tid før hun fant ut at hun skulle forlate kassa, men når hun kom, skjedde det ganske raskt. Hørte litt bråk i kassa og så kastet hun seg ut. Denne gangen var han Knut derimot ganske klar og fikk tatt bilde når hun slo ut vingene. Det var siste gang jeg så uglene i denne kassa for denne gang. Jonas derimot fikk se ungen da han var på vei hjem fra skolen.
Vil tro dette var morro å se for han. Et lite lysgrått nøste med stort hode. Det var slutten på Ugle-prosjektet for i år. Det har vært morro å følge to kasser og se ungene komme fram. Fikk ikke svart deg Kjell i kommentarfeltet, men uglene legger fra 1-4 egg. Den ene kassa hadde ved ringmerking full uttelling, mens den andre ikke var så heldig. Uansett det er flere nye ugler i skogen og kanskje neste år så er det dem vi hører når vi en sen kveld hører fra skogen Uhu-uhu!!