Hei og velkommen til min blogg. Dette er en enkel side hvor jeg kan vise noen av bildene mine. Enten det er fra "Åteplassen" eller det er fra naturen rundt oss. Håper du liker det du ser og kan kose deg med bildene. Da er noe av målet med siden oppfylt. Hilsen Knut

søndag 29. januar 2012

Blant hønsehauk, dompap, kjernebiter,svarttrost og stokkender.

 Noe av det gjeveste i en naturfotografs verdag, er nok rovfuglen. Dessverre er nok ikke det en realitet for de fleste av oss å få disse fuglene servert hver dag. Da hadde de nok ikke vært så gjeve som de er. De fleste av oss må nok streve for å få tak i de rovfuglene som vi har på brikka og innimellom må vi nøye oss med de såkalte "vanlige fuglene". Det som er det fine er at disse fuglene er om vi studerer dem, veldig fine. Vi er så vant til å se dem at vi nesten ikke reagerer.
For noen år siden var kona og jeg i et bryllup på Hamarøy i nordland. Jeg skulle fotografere et brudepar, noe som jeg liker veldig godt, nest etter fugler. Jeg sa til kona at nå er tiden inne til å besøke Lofoten. Etter bryllupet dro vi i vei til det fantastiske landskapet lofoten. Vi ankom Henningsvær og gikk å så oss omkring. På vår vandring kom vi innom en liten butikk som hadde spesialisert seg på lys og hadde eget lysstøperi. Her i denne butikken ekspederte ei ung jente som jeg kom i snakk med. Det viste seg at hun studerte fotografi og at hennes bestefar hadde vært fotograf. Vi fikk en lang samtale og noe av det hun sa brant seg fast i mitt sinn. Hun sa følgende: "Vi her i Lofoten/Henningsvær er så vant til å se naturen rundt oss, at vi ikke legger merke til hvor vakkert det er her". Dette har jeg tenkt på mange ganger i forskjellige anledninger. Hvordan det gikk med jenta aner jeg ikke, men jeg håper hun ble en fotograf som kan se ikke bare det store, men også det lille som ikke er så betydelig.
 Tilbake til fuglefotografering og de mange artene. Når vi sitter på åteplassen og venter på rovfuglen, er det mange forskjellige arter som er nede for å finne mat. Noen ganger blir det lenge å vente, andre ganger kommer ikke rovfuglen i det hele tatt. Det er mange timer som tilbringes i åtehytta uten at rovfuglen kommer. Det er da viktig å utnytte øyeblikkene for å få gode bilder av de såkalte "vanlige" fuglene.
 Dette bildet har jeg ventet på å få tatt. Ungfuglen sitter her på en grein som kona fant på stranda her i Lyngdal. Den har sannsynligvis blitt ført nedover elva og har blitt blåst opp på stranda. En dag kona gikk tur med den forrige hunden vår "Pepsi" fant hun den og tok den med hjem. Lenge sto den i carporten før jeg så verdien i den. Måtte bare ha den opp til åteplassen. Her sitter ungfuglen og ser ned på sauen som ligger rett nedenfor. Snart etter hoppet den ned for å spise av sauen.
 En sur dag i Mandal. Hadde vært en tur i Kristiansand på Japan Foto og på hjemveien tok jeg en tur bortom brygga i Mandal. Her er det som regel endel sjøfugler som blir matet av forbipasserende. Men ikke i dag. I dag var det surt og flere av endene hadde kommet opp på bryggekanten for å hvile. På et par-tre meters avstand kunne jeg studere dem. Mon tro om de frøs? Det gjorde ihvertfall jeg etter en stund. Her i denne flokken kan det av og til være en litt uvanlig fugl. En av disse uvanlige er Mandarinanda, men den er ikke her i dag. Hr Stokkand tar seg en hvil i blessten og vinterkulda.
 Dette er selvsagt Fru Stokkand, eller kanskje Frk Stokkand.
For å kunne forstå dette bildet, må det ha en forklaring. Når Hønsehauken har spist av fuglen en stund, skjer det noe som er ganske artig. Den reiser seg halveis opp og begynner å riste med vingene og hele kroppen. Hva som skjer da? Ganske artig, da forsvinner alt av fugler til alle verdens kanter og den som sitter tilbake på stokken, skjønner ingen ting. Den skulle jo bare riste seg litt. Det er ikke annerledes enn at fotografen også støkker litt når det skjer. Så fortsetter den å spise som om ingenting har hendt og de andre fuglene finner sine plasser.

onsdag 18. januar 2012

Ansikt til ansikt med Hønsehauken i et år på Knuts fotoblogg.

 Ja, i denne måneden er det et år siden jeg opprettet "Knuts fotoblogg". Det har vært utrolig morro å ha en side hvor jeg kan exponere bildene mine. Det har vært utrolig morro å bli kjent med dere som legger inn kommentarer og jeg må si takk til alle dere som ikke legger inn kommentarer. Dere er med på å gjøre siden min attraktiv. Totalt har det til skrivende stund vært innom 18880 besøkende og det er helt fantastisk. Hadde aldri drømt om så mange, men det gir inspirasjon til en ringe fotograf fra Skotfoss i Telemark.
Av 18880 besøkende er 16670 fra Norge - 1214 er fra Frankrike - 355 er fra USA - 164 er fra Storbritania - 113 er fra Tyskland - 33 er fra Danmark - 32 er fra Sverige - 30 er fra Russland - 20 er fra Spania - 19 er fra Polen. Fantastisk morro at jeg har besøkende fra deler av Verden. I den senere tid har jeg lagt inn en translater og jeg håper at den fungerer.
Jeg har fotografert i mange år. Har en kusine som er fotograf i Skien og hun hjalp meg med å kjøpe det første speilreflekskameraet. Et Pentax spottmatikk som var veldig bra. Så gikk veien til Olympus OM-2 som da var noe av det gjeveste du kunne få. Prøvde meg som jeger en tid uten så veldig hell. Så solgte jeg geværet og la pengene i et Canon kamera med noen linser. Siden da har det gått slag i slag og det har bare balla på seg. Noe jeg aldri har angret på.
Det er ikke til å stikke under en stol at det gjeveste innen fugleverden til nå for meg, har vært å fotografere rovfuglen. I løpet av de 2-3 år jeg har vært med på dette, har det blitt en del av dem. Det er mange flotte rovfugler, men jeg må si som Glenn at Hønsehauken har fått en spesiell plass i mitt hjerte. Det er noe som skjer med meg når jeg sitter i mørket og venter i åtebua på at lyset skal komme og plutselig så kommer den seilende og setter seg på stokken. Noen ganger kommer den i skumringa og andre ganger litt utpå formiddagen. Første gangen den kom var faktisk på ettermiddagen.
"Hva var det", sa jeg til Willy. "Det var hønsehauken", sa Willy. Siden har den vært på besøk mange ganger til stor glede for Willy, Glenn og meg selv. Det er alltid spennende hver dag, kommer den i dag? og hvor lenge sitter den? Det meste den har roet seg på åteplassen er ca 4-5 timer, men den har også vært nede i bare noen få minutter. Kan huske en av de første gangene ungfuglen kom til åteplassen. Den satt og spiste og koset seg og ville ikke gå. Så kom tiden for oppbrudd og vi hadde ikke lyst til at ungfuglen skulle se at vi gikk ut av hytta. Vi begynte å lage litt lyder, men til ingen nytte. Den bare så seg rundt og spiste videre. Til slutt fant den ut at nå var det nok og la på vingene. Dermed kunne to trette, men lykkelige fotografer vende nesen hjemover. Siden har det blitt mange gode stunder oppe på åteplassen alene eller sammen med Willy.
 En stor takk også til en god venn Glenn som gjør en kjempejobb i kulissene. Han skaffer tilveie åte slik at vi har nok mat der oppe. Senest på mandag var vi ute og hentet 13 ferske høns i nærheten. Det begynte å bli lite fuglemat, så dette var kjærkommet. En som ikke har blitt omtalt her er Frank, bror av Glenn. Han er også med av og til å gjør en kjempejobb i kulissene. Når Frank og Glenn aksjonerer, skjer det ganske raskt og før jeg får sukk for meg, er jobben gjort. Takk! Takk! til dere begge. Vil også takke min sønn Knut Daniel og min svigersønn Tomas som har gjort en flott innsats med Åtehytta. De sammen med oss andre bar materialer opp til åteplassen. Uten hjelp hadde det vært mye vanskeligere å få det til.

Til slutt vil jeg takke min fotokompiss Willy fra Spangereid. Takk for alle opplevelser vi har hatt sammen det siste halvannet året. Vi snakket sammen i bortimot et halvt år på telefonen uten å ha sett hverandre. Første gang vi treffes, var en sein kveld og jeg hadde innvitert han til å være med å fotografere Ugleunger. Vi hadde ikke sett hverandre før, men var alikevell kjent. Vi satt i halvannen time og ventet på at ugleungene skulle komme opp i kassehullet, men intet skjedde. Til slutt gikk jeg fram til kassa og så oppi, det var tomt. Vi fikk oss en god latter. Siden har det blitt mange turer rundt omkring. Vel det var litt mimring på et lite jubileumsinnlegg. Hilsen Knut

søndag 15. januar 2012

Glimt fra Åteplassen

 Etter mye storm og regn, kom det noen fine dager her sør. Det kunne komme noen regnbyger innimellom, men det kan bare bli fint på bildene. Det store trekkplasteret på åteplassen er hønsehauken. I år mener vi at det har vært innom tre stykker. En voksen og to ungfugler. Personlig har jeg bare møtt en foruten den som sang solo med den på videoen. Det er slik med haukene at innimellom så ser vi de ikke på åteplassen på flere dager, men så er de tilbake og da kan de være i flere dager. Vi merker nok at det ikke er ordentlig vinter her sør. Uten snø og kulde, blir det nok lettere for rovfuglene å finne mat. Mat er det nok av på åteplassen. Høne, kråke, ribbe og en hel sau. Sauen ja, det er et kapittel for seg selv. Glenn og jeg var og hentet den. Det viste seg at det var en ganske stor en, ca 70 kg. Fra bilvei og opp til åteplassen er det et stykke. Jeg tenkte hvordan skal vi få denne opp dit? Vi snakket om flere løsninger, men ikke noe helt konkret ble avtalt. Lørdag kveld ringte Glenn og sa at han og broren Frank tok dette som en trening og dro sauen opp til åteplassen. Kjempeflott gjort mot en som ennå ikke er så god i ryggen.
Det viser seg at sauen har falt i smak hos hauken og da er det nok mat på en stund. Ellers kråke er godt stoff for en sulten hauk. Det første bildet, slik sitter den ofte i skumringen om morgenen. Plutselig er den bare der. Hører omtrent ikke at den kommer. Sitter og gnir søvnen ut av øynene og tar seg en morgenvask, sonderer terenget og om det er trygt å hoppe ned på åta. Plutselig kommer den seilende og svarttrostene og andre fugler flyr veggemellom av skrekk. Det er Kongen av åteplassen som er på plass. Som oftest lander den på kråka om det er noen kråke, ellers så tar den til takke med ei høne også. Sist jeg var oppe satt den og spiste på høna i over fire timer. Det er da jeg får tid til å studere matvanene til Kongen. Å plukke ei høne er han ekspert på: Han liker det som er fett best, men kjøtt er ikke å forakte. Når han har fått åpnet høna ordentlig, er det visse ting han ikke kan spise. Han tar tak i tarmene, drar dem ut og vekk med dem. Det han liker går ned på høykant, men innimellom er han årvåken og er opptatt av egen sikkerhet.
Etter at den har landet på åta, prøver den dersom det er fugl å dra den med seg. Derfor er det viktig å surre byttet fast til stokken. Hele tiden mens den spiser og eventuelt hopper fra bytte til bytte, er det andre fugler på åteplassen som også spiser. Skulle han derimot løfte litt på vingene blir det full panikk i leiren.
 Plutselig kan han kaste seg på vingene og da er det viktig å gjøre det samme.
 Av og til sitter han og betrakter de andre fuglene som er innom åteplassen. Han legger hodet på skakke, løfter litt på hodet og en uinvidd kan lure på hva i alle dager han holder på med. Beregner han avstanden og tidsforløpet til nøtteskrika, har han noen sjanse på denne steika??
 Småfuglene kan være ganske sikre for Kongen, men redde er de allikevell. Blåmeisen er en av mine favoritter. Når det kommer litt sollys og treffer denne fuglen, kommer fargene så fint fram.
 Den minste fuglen på åteplassen er svartmeisen. I år har vi sett toppmeisen der også, men ikke noe bilde av den ennå.
 Kjernebiteren er en vanlig gjest der oppe. Den blander seg inn i en stor flokk med grønnfink som har slått seg ned.
Nøtteskrika er selvskreven. Du hører den lang vei og den er en mester til å immitere. Flere ganger har den lurt meg. Nå kommer ungfuglen tenker jeg, men så viser det seg at det er nøtteskrika som kommer. Her kommer det en regnskur når den ankommer. Det var alt for denne gang, men om været blir fint kommer det nok flere rapporter fra åteplassen. Håper på å møte de to andre haukene også.

søndag 1. januar 2012

Tilbake på Åteplassen.

Klokka var 0.7.00 da Willy og jeg med hodelykter forlot bilen på parkeringsplassen og satte kursen for Åteplassen. Vi har ca. 15-20 minutters gange før vi ser hytta i mørket. Vi er alltid spent på hva som kommer til å skje i dag, så også denne morgenen. For meg var det ekstra spenning etter å ha vært fraværende i 1,5 mnd. Willy surret fast en kråke på stokken, helte ut en pose solsikkefrø og la ut to stk brød. Det var to stk høns der fra før, så det var nok av mat. Etter kort tid var vi på plass i bua og med kameraene klare til skudd. Det blir som regel 1,5-2 timers venting før hauken kommer, men det er viktig at vi er på plass mens det ennå er mørkt. Det har hent at de har kommet før det er lyst.
Satt og ventet og slappet av. Skvetter til av at jeg hører noe og hører samtidig Willy le. Hva var det som skjedde, så forsto jeg det. Det var han Knut som hadde tatt seg en blund og plutselig skvatt han til. Det var kanskje ikke så rart, da han hadde sovet heller lite i natt. Tiden gikk og det var ennå ikke ordentlig lyst, da jeg hørte akkuratt som et lite vindpust og der ser jeg hauken komme seilende og setter seg på stokken ved kråka. Ingen tvil om hva den ville ha å spise. Det var en ungfugl som hadde kommet, men det var ikke den samme som hadde vært her før. Denne var ikke ringmerket og det var den som hadde vært her tidligere.
Den hadde ikke før satt seg på kråka før den spredde ut vingene og begynte å jamre seg noe forferdelig. Der kommer det sannelig seilende en hauk til og prøver å dytte den første av stokken. Dette var ikke vellykket og den satt seg i et bjørketre rett i nærheten. Den første satte igang en jammerkonsert uten like og den andre svarer. Slik blir de sittende i en tid. Så kaster den nyankomne seg på vingene og flyr vekk. Vi kan høre det blir et rabalder blant nøtteskrikene i skogen nær ved og vi forstår at den er i nærheten. Nå først samler ungfuglen vingene og kan konsentrere seg om kråka.
Den er ikke fornøyd med at kråka er fast i stokken, den vil ha den med seg. Det tar en tid før den slår seg til ro og begynner å spise. Innimellom tar den tak i kråka og prøver å fly av gårde med den. Flere ganger ender den på bakken og andre ganger får den så vidt klamret seg fast før den detter ned. Willy ser bort på meg og smiler mens han sier"Er det ikke fantastisk". Jeg er så enig med han, for det er dette jeg har drømt om mens smertene har herjet i kroppen og motet har vært litt nede, at jeg skal få møte haukene igjen på åteplassen.
Høna får være i fred denne dagen, men kråka til Willy går ned på høykant. Den kaster et blikk på høna av og til, men kråke er best.
Etter en tid flyr den opp på greina i furutreet og setter seg for å stelle seg litt. Ser det er noe på gang og plutselig kaster den seg ut etter noen nøtteskriker. Tenker at nå er seansen over, men så kommer den seilende igjen og setter seg på kråka.
For en staselig fugl det er som sitter på stokken og spiser av kråka. En vakker fugl som om ikke lenge skifter fjærdrakt og blir lik de voksne haukene. Balasten ser bra ut, for den ga intet til sin rival som måtte ut og jakte for å skaffe sin egen mat. Så begynner den å herje med kråka igjen. Tar tak og røsker til og der flyr ungfuglen avsted med kråka i klørne. Det var nok siste gang vi ser den i dag, men som Willy sa:"Den har jo jobbet godt for kråka, så den er kråka verd". Satt en tid etterpå og tenkte at nå kommer kanskje den andre hauken, men intet hendte. Snart etter pakket vi sakene og dro ned til bilen igjen. Når jeg går gjennom bildene hjemme ser jeg at Hønsehauken har vært på plassen i ca 2,5 time. Det var en fantastisk gave når jeg endelig kunne være tilbake på åteplassen. Takknemlig for å oppleve en slik stund som vi hadde så mange av sist vinter. Endelig kunne jeg møte Hønsehauken ansikt til ansikt og for en opplevelse.