Ringmerking av kattuglene

 Her er "ringmerkingsgjengen". Morten, Glenn, Arve, Johanne, Amalie, Jonas, Patric og undertegnede. Været var bare topp, sola skinte og alle var i godt humør. Det var nok barna som var mest spent, men vi kjente spenningen vi voksne også. Den første kassa var det en unge i, det hadde Arve funnet ut  og vi synes alle at det burde minst vært to. Fordelen var at den ene fikk det stort sett som den ville, den var enebarn.

 Det var Arve som fikk æren av å prøve å fange ho mor. Han hadde en stor hov som han forsiktig la over kassehullet mens han banket på kassa. Jeg sto klar til å forevige øyeblikket om ho lå i kassa og sannelig der kom ho ut og rett i nettet. Ho ble så forfjamsa at ho gjorde i buksa som ho ikke hadde og dermed gikk det rett gjennom nettingen i hoven og ned på bakken. "Dett var dett"!

Her er barnegjengen som følger spent med.

Nå er det spesialisten sin tur. Han tar godt vare på ho mor og her viser han henne fram for alle oss andre. Han veier henne og måler vingen. Så forteller han litt om hvordan kattugla skifter fjær. Han påstår endog at kattugla kan se 100x bedre enn oss mennesker. Det er jo ikke så rart at den ser så godt i mørket da, synes vi.

 Her viser Morten den fine vinga og de fine fjærne ugla har. Det ser nesten ut som om ho mor synes det er godt og har lyst til å sove. Det er jo ikke så rart for vi vekket henne fra søvnen.

Første kontakt med ugla. Det er litt nifst, men de tøffeste våger seg fram.

 Her er Johanne hun koser med den lille ugleungen. Hun er vant til dyr og hjemme har hun kattene Molly og Linus. Av og til er hun på besøk hos Trio og koser med han. Det virker som om ugleungen trives godt hos henne.

 Her er Jonas. Han ser ut til å kose seg skikkelig med den lille ungen. I fjord fikk han se ungene som hadde klatret opp i et stort eiketre ved veien og vi hadde problemer med å forstå at de små nøstene hadde klart å klatre så høyt opp i dette store treet.

 Her er Amalie hun er storesøster til Jonas. Det ser nesten ut som om den lille ugla har lagt seg bakover og at hun klør den på magen. Det virker som de koser seg. Det var et problem når hun skulle levere den fra seg, de skarpe klørne hadde satt seg fast i buksa hennes. Med litt hjelp så kom hun fri og levere ugleungen til Morten.

Først tok Morten den lille og la på plass, satte lokket på kassa og så puttet han forsiktig ho mor inn i kassa gjennom hullet. Vi var spent på om hun ville godta dette. Jeg sto klar til å ta bilde i tillfelle hun hoppet ut, men intet sjedde og hun ble der.

 Nå er vi ved kasse nr to. Det var Glenn som skulle se om ho mor var inne, men det ble bom. Når vi skulle sjekke kassa, ble vi veldig overrasket. I kassa var det fire unger. 100 prosent uttelling. Fire egg - fire unger. Ettersom Morten tok ungene ut av posen han hadde lagt dem i, la han dem på bakken. Når alle var ringmerket og veid, så vi at det var stor forskjell på størrelsen på ungene. Det var "minstemann" som ble mest populær. Alle skulle holde dette lille nøstet og kose med den.

 Også Patric ville holde den lille. Han var ikke lite kry etterpå. Den gjeveste fuglen for Patric er Skarven, men Kattugla er ikke så verst den heller.

 Her er en av de små som har satt seg.

Tre av de små kattugleungene hviler på marka, men den fjerde var i et eller annet fang og koste.

 Her går det på fugleprat. Må benytte seg av anledningen når vi har en slik "spesialist" som Morten.

 Her er ungene vel plassert i kassa igjen og vi har gjennomført ringmerkingen for i år. Morten ser fornøyd ut og det samme var jeg.

 På vei hjem fant barna et gammelt leirbål og de lurte på om vi hadde fyrstikker. Det hadde vi ikke, men det ble et fint bilde av firkløveret.

Til slutt viser jeg et nærbilde av ho mor. Ugla er for mange en mystisk fugl. Den er endel ulik de andre fuglene, du hører ikke når den flyr, den er ute om natta når andre sover osv. Den er den mest kjente av alle ugler og nok den enkleste å få kontakt med. Nå blir det spennende, om vi lever og har helsa, å se neste år om det er den samme ugla som kommer tilbake til kassa. Så takker jeg alle som var med på turen og denne fine opplevelsen. Hilsen Knut

På besøk hos Kattugla - Jakten på Gråspetten.

 Det er fredag kveld og to menn vandrer inn i skogen på uglebesøk. Den ene har vært en del turer i skog og mark, den andre skal for første gang prøve seg på Kattuglefotografering. Den ene er bloggeieren og den andre er hans sønn. Knut Daniel er hans navn og han gråt da han ble født. Koselig for meg å ha sønnen min med. Han har fått litt interesse for fotografering i den senere tiden, men fugleinteressen har han hatt siden han var liten. Det er litt regndråper i luften, men vi går i håpet om at regnet skal slutte. Daniel har fått instrukser av faderen om hva som venter og hvordan vi må gå fram. Vel framme ved kassa rigger vi oss til med utstyret. Det tar alltid litt tid å få plassert stativet, kameraet osv. Snart er vi klar og så er det bare å vente. Det skjer lite den første timen, men vi venter i stillhet. Så setter faderen på lyden til Kattugla. Etter en tid svarer ho mor inne i kassa. Tror sikkert at det er han far som kommer med mat, men hun lar seg ikke lure ut. Isteden kommer det plutselig ei ugle til. Kommer så fort og uventet at jeg ikke rekker å skyte før han sitter i åpningen med bakenden utenfor.

Han blir sittende i åpningen litt før han kaster seg ut og seiler ned på ei grein litt lenger nede. Kort tid etter ser jeg noe som rører seg i åpningen og der kommer ho mor. Ho kaster seg ut i lufta og seiler ned til han far. Vi blir siitende  og vente på at mor skal komme tilbake, men det tar tid. Etterhvert blir det så mørkt at jeg har problemer med å se kasseåpningen. Ja, det blir faktisk så mørkt at ho mor kan komme og gå inn i kassa uten at vi ser det. Det betyr at besøket vårt er over for denne gang. Etter å ha pakket sammen utstyret, drar vi hjemover. På nytt vandrer det to menn gjennom skogen, men denne gangen har vi hodelykter på oss. Ja, uten dem hadde vi ikke sett mye. I slutten av kommende uke er planen at ugleungene skal ringmerkes og er vi heldige får vi ringmerket mødrene også. Dette blir spennende! Det hadde vært morro og stå ansikt til ansikt med denne flotte fuglen.

 Dagen etter er jeg i skogen igjen. Denne gangen skal jeg prøve å få bilde av Gråspetten. En fugl jeg aldri har sett før for kort tid siden. Glenn har fortalt meg sånn cirka hvor jeg kan finne den. Har vært her en gang tidligere for å finne han. Den kom, men ikke på skuddhold. Det ble ikke noe på brikka den gangen. Det hadde vært morro med bilde av denne fine fuglen. For å komme til Gråspettens rike, må jeg klatre. Det er ganske bratt for en gammel mann som meg, men opp kommer jeg. Finner meg en sitteplass og begynner å lokke. Hører Løvsangeren synger så fint i nærheten. En av de vakreste sangerne jeg kjenner. Synger litt melankolsk, men vakkert. Gråspetten lar vente på seg. Lokker litt og venter. Lokker litt og venter. Til slutt gir jeg nesten opp. Lokker på Svarthvit fluesnapper istedet. Plutselig hører jeg Gråspetten ganske nær. Hører den, men ser den ikke. Tror den er litt sky. Så flytter den på seg og hører nå lyden lenger borte. Til slutt reiser jeg meg skuffet for å gå. På vei nedover lia kommer jeg over en død Dvergspett som ligger på bakken. I det jeg passerer Dvergspetten, hører jeg Gråspetten ganske nær. Forsiktig beveger jeg meg nærmere der jeg hørte lyden komme fra.

Så får jeg øye på et digert tre som er dødt og i toppen av treet får jeg en aning at den sitter. Går litt nærmere og ganske riktig der flyr den over i et nærliggende tre. Har ikke fri sikt til det gamle treet så jeg beveger meg i riktig posisjon og setter meg på en trestamme som har falt ned. Her sitter jeg stille mens jeg lokker. Det tar litt tid, men så ser jeg den slepper seg ut fra det andre treet og kommer seilende mot det gamle treet igjen. Hvor landet den? Sitter den i treet eller har den dratt igjen? Der ikke langt borte ser jeg den sitter på en gren i det gamle treet. Forsiktig retter jeg linsa mot fuglen og skyter og skyter. Det er motlys så jeg må kompensere mot undereksponering. Bildene blir ikke så bra, men har fått noe som er brukbart. Så ser jeg den klatrer oppover på greinene og stanser utenfor et hull i treet. Et, det er faktisk flere hull der og plutselig så er den borte. Ser den ikke med en gang, men så ser jeg et hode stikke ut av hullet i treet og kikker ned på meg. Det er nesten som den erter meg og sier titt-tei her er jeg. Snart er den på vingene igjen og jeg hører den lenger oppe i lia. Jeg har fått det jeg kom for, bilder av Gråspetten. Så nå er det bare å komme seg helskinnet ned til bilen og så hjem til ho mor.

Kattugla har fått unger.

Det er fredag kveld og jeg er på vei ut i skogen for å besøke Kattuglekassa. I år har jeg to kasser som jeg besøker. I den ene var det 3 egg og i den andre var det 4 egg. Melding fra han som eier den ene kassa er at det bare er en unge i den ene, i den andre aner jeg ikke hvor mange unger det er. Planen er å ringmerke ungene om ikke så lenge og inntil da forblir det en hemmelighet hvor mange unger det er i den andre kassa. Jeg ankommer kassa ca kl: 21.00 og nå gjelder det å være stille. Det er viktig at det går stille for seg når jeg gjør meg klar for kveldens foto. Vil ikke forstyrre ho mor for mye.

 Etter å ha kommet på plass er det bare en ting som skjer. Vente, vente og atter vente. Du må ha tålmodighet om du skal på Uglefotografering. Etter om lag en times venting begynner jeg å lure på om det er noe liv i kassa. Mørket har senket seg her dypt inne i skogen. Jeg setter på lokkelyden til Kattugla svakt på mobilen og ikke lenge etter svarer ho mor inne fra kassa. Altså her er det liv, det er bare det at ho mor er litt trøtt i dag og drar seg litt. Det er viktig at jeg er våken og følger med om jeg noen bilder på brikka skal ha med. Spiller lyden en gang til og ikke lenge etter sitter hun i åpningen. Hun blir ikke lite forfjamset når hun ser meg sitte  på siden av kassa. Hun hopper faktisk tilbake i den trygge kassa og der blir hun litt til. Så kan jeg se, som dere ser på bilde nr to, at hun titter så vidt ut og ikke lenge etter kaster hun seg ut fra kassa. Så blir jeg sittende å vente igjen. Etter en stund hører jeg han far lage sine uhuuuuu lyder for å tilkjennegi at nå er han på plass med mat og der hører jeg ho mor svarer han og snart etter er maten overlevert. Så var det å komme seg inn i kassa igjen da. Det så litt skummelt ut med fotografen som satt ikke så langt unna, men tilbake må hun.

Det er som sagt viktig å være våken dersom en skal ha bilder her ute i skogen, for det er mørkt og etterhvert er det bare fuglens silhuett som en ser. Når den kommer flygende mot kassa går det fort og da er det viktig at du kjenner hvor bilderuten sitter og har et punkt som fuglen passerer og der må du trykke på utløseren. Teorien er bra, men å få det til å virke i praksis er noe annet. Du hører ikke ugla når den kommer flygende, så du må stole på synet og være våken. Nok om det for der kommer ho mor i full fart, ho har allerede passert punktet mitt og der fyrer blitsen løs. 

 Det ble bom, bilde nr fem viser at jeg bommet. Fikk bilde når hun sitter i åpningen og bare bakenden er synlig. Dett var dett! Nå er hun trygt plassert sammen med ungen(e) inne i den trygge kassa. Mer så jeg ikke til henne denne kvelden. På veien hjem  kommer jeg gående langs et vann og i skinnet fra hodelykten ser jeg at far kommer flygende , passerer meg og rettningen er kassa som ho mor ligger så trygt i.

Noen kvelder senere er jeg på plass ved den andre kassa. Ho mor er ute, for ho fløy ut da jeg kom. Nå venter jeg bare på at ho skal komme flygende. Må ikke gjøre samme feilen som sist. Det er ganske mørkt og det er kaldt i tillegg. Det må være ned mot null grader. Der hører jeg at trostene begynner å bli urolig og varsler. Nå er ho i nærheten. Ho pleier som regel å komme rett forfra og mot kassa, men nå kommer ho litt på skrå inn. Ho passerer punktet mitt, der går blitsen av flere ganger og så er ho inne. Yes, det ble bilde nr fire og neste så ut som nr fem. Så ikke mer til ho mor den kvelden. Følte nok det var tryggest nede i kassa sammen med den ene ungen. Det blir ikke så mye aktivitet når det er få unger, men det blir vel flere turer. Om ikke så lenge kommer Morten bort og ringmerker ungene i begge kassene og det blir interessant. Skal prøve å få ringmerket ho mor i begge kassene også, men de voksne er lure så vi får se. 

Mitt første møte med Jordugla.

 Jeg er på fotojakt på Lista. Har hørt at Sivhauken er observert her ute. Kjører langs en utmarksvei og speider over jordene. Det har kommet endel fugler den siste tiden, så våren er godt igang. I høyre øyekrok ser jeg en fugl fly lavt over jordet. Der er Sivhauken, tenker jeg. Etterhvert som jeg følger fuglen synes jeg den er litt lys til å være Sivhauk og når jeg får se ansiktet ser jeg at jeg tok feil. Det er ei ugle! Hvilke ugler er ute nå på søndag ettermiddag. Trodde alle ugler så nær som Spurveugla lå og sov nå. Har ikke boka med meg, men ringer til Glenn.

Glenn mente det kunne være Jordugla, da den er delvis dagaktiv. Plutselig ser jeg ei ugle til. Den sitter på en gjerdestolpe og ser utover landskapet. Får parkert bilen, rullet ned vinduene og Mark II er allerede klar. Ikke lenge etter letter Ugle nr to. Snart er en av de på skuddhold, men det går ikke bra for jeg har motlys. Det blir bare en svart skygge mot lys himmel. Det skal bli flere muligheter for snart nærmer den seg igjen. Etterhvert ser jeg på småfuglene når den nærmer seg. De kommer flygende i vill panikk og ganske riktig snart nærmer den seg igjen.

 Det er morro å se på disse vakre fuglene når de jakter, de er så elegante når de flyr. Passer på når de er ute av synet å komme meg ut av bilen og sette meg i en haug med høyt grass. Ser de jakte litt lenger borte og så er de ute av synet. Her jeg sitter har jeg begrenset synsvidde og har ikke full oversikt. Sitter stille og håper den skal komme min vei. Plutselig kommer den bakfra, rett over hodet mitt og flyr mot skogen. Ingen sjanse for bilde, kunne selvsagt tatt bildet bakfra, men dette bildet er ikke så interessant.

Etterhvert ser jeg de flyr samme veien inn i et skogholt og forsvinner. Venter en stund, men ser de ikke mer. Får senere vite at de er observert over Sivsjøen(Norges største)/Slevedalsvannet noe senere. Neste dag er jeg på plass igjen, men da ser jeg bare den ene og bildene blir ikke gode. Alle disse bildene er heller ikke så gode, men synes dere skulle få se dem. Senere samme kvelden får jeg se en av dem over Sivsjøen, men på litt for lang avstand.  Det var kjempemorro å møte denne ugla. En flott fugl, som egentlig ikke er så sky, men nysjerrig som ugler flest. Håper å møte dem igjen senere i Listalandskapet!

På Orrfuglleik for første gang.

Det er natt et sted i indre Agder. Jeg er på Orrfuglleik for første gang. Jeg er med Jonas som er kjentmannen og har vært her før. Vi kom opp i går kveld og det var endel å gjøre før vi kunne komme til ro. Vi måtte bygge om skjulene som vi skulle ligge i, men da det var over krøp vi ned i vår lille hytte og la oss til å sove. Det vil si vi prøvde å få sove. Ikke lett å falle til ro for spenningen var til å ta og føle på.

Det sitret i hele kroppen, hva ville skje og når ville det skje???? Jeg hadde spurt Svein, far til Jonas om å få være med på leik. Det var ikke nei i hans munn, men plassen måtte holdes hemmelig og det er forståelig.

Nå ligger jeg altså her ute i Guds frie nattur og fillosoferer,mens jeg venter på at spillet skal begynne. Spillet ja, dette er et spill som har foregått siden tidenes morgen. Spørsmålet er hvor lenge får vi oppleve dette. Mer og mer av den "ubrukte naturen" forsvinner og mennesket tar tak for tak over der hvor fugler og dyr skulle få utfolde seg. Det er en ballansegang her og det er viktig at vi ikke slipper til mer enn strengt tatt nødvendige elementer. Det er nødvendig at vi har repekt for naturen og de elementene som ferdes der.

 Ser ut av åpningen i skjulet mitt. Det er mørkt, men kan se vannet som ligger nedenfor og litt lys på himmelen. Klokka er 04.00 og det er stille. Deilig å være her og kjenne denne stillheten. Vekk fra all støyen vi omgir oss med, datamaskiner, musikkmaskiner, bilmaskiner og andre maskiner. Her hører jeg bare noen fuglelyder og vinden som feier over myra. Fryser ikke, men vinden er litt kald i ansiktet. Prøver å skjerme meg med soveposen. Må ha sovnet litt, men det kan ikke ha vært lenge.

Plutselig hører jeg en lyd som jeg ikke har hørt før. Et shuhhu, shuhhu og deretter kurringen bryter nattestillheten på myra. En helt spessiell lyd som bare Orrhanen kan utstøte og så er spillet igang. Nå hører jeg lyder fra alle kanter enten det er kurringen eller shuhhuer. Det er fremdeles mørkt så det er ikke mye vi ser. Etterhvert som lyset kommer sigende, ser vi silhuetter mot vannet som beveger seg. Når det blir lysere ser vi at spillplassen har flyttet seg noe fra året før. Mitt skjul har en lynghaug + noen små trær som hindrer sikt til spillplassen.

Dette var en strek i regningen. Prøver å strekke meg og skyve meg opp på albuene. Kan så vidt se spillplassen, men å få tatt bilder det blir verre. Det ender med at jeg må konsentrere meg om ungfuglene som holder seg litt i ytterkanten av leiken. Hører at det er fugler som går i tottene på hverandre og slår vingene mot hverandre. Kan jeg gå ut av skjulet mitt og prøve å finne en annen posisjon?? Nei, da vil jeg ødelegge hele leiken sannsynligvis.

Så etterhvert blir det ganske stille, hører bare noen som kurrer. Hva skjer? Er leiken ferdig? Har jeg vært for urolig i streben etter å få bilde fra selve leiken? Nei og nei, nå er leiken over!!  Ingen fugler drar og de ligger og småkurrer rundt omkring. Får bare vente og se. Jeg bør ikke uroe meg lenge for snart hører jeg dette ropet shuhhu og så er leiken igang igjen og hannene er i tottene på hverandre. En av hannene har forkjærlighet for en stor stein. Oppå denne går han fram og tilbake og gestikulerer med vinger, hode og stjert mens han kurrer og utstøter dette rare skriket.

Av og til hopper han ned fra steinen og springer mot plassen der leiken foregår. Når han kommer nesten bort, kommer en stor hanne imot han. Det blir ikke noe slagsmål, men han begynner å kurre og snart går han tilbake til steinen. Etterhvert begynner leiken å avta og snart trekker hønene mot ytterkanten. Det er fremdeles noen hanner som fortsetter, men rundt halv ni skjer det plutselig at en av hannene tar til vingene så nær som en og så er leiken over. Ikke lenge etterpå kryper to støle fotografer ut av skjulene sine og kan dele nattens opplevelser med hverandre. Vi var skuffet over at leiken hadde flyttet på seg og at vi ikke hadde fått de opptimale bildene. Det viste seg at noen hadde plassert et viltkamera i ei bjørk mitt i leiken der den var i fjord. Vi mente at dette nok var grunnen til at leiken var flyttet. Om det er uskrevne lover eller skrevne lover aner ikke jeg, men dette er ikke lov på en leik. Når Svein fikk høre dette ble han vonbråten!!      Så var det bare å pakke sammen og dra hjem. Leiken for i år var over, men minnene de var på brikka. Bildene var ikke førsteklasses, men som jeg pleier å si: "Du verden for en annen klasse".                               Så gjenstår det bare å takke Svein for at jeg fikk være med på leiken og Jonas at han var kjentmann og medfotograf. Det er nok en tur jeg kommer til å huske lenge, lengeeeeeeeeeee!