Tilbake i Hønsehauk-land.

Igjen er jeg tilbake i Hønsehaukens rike. I dag er jeg spent på spesielt to ting. Hvor mange unger er det og hvor store er de blitt?? Været er flott, det blåser litt, men det er bare bra for da merker jeg ikke så mye til knott og mygg. Ca 100m fra redet, begynner de voksne å varsle. Kommer ikke unna dette. Det er ikke for ingen ting at vi har uttrykket "Haukeblikk". Prøver å være så diskre som mulig og kommer meg raskt inn i granholtet. Så snart jeg er ferdig med opprigging av utstyret, er det bare å sette seg å vente. Vente på hva? Jo at alt skal roe seg og se hva som skjer.

Når jeg ser inn i søkeren på Mark III, ser jeg bare redet som henger der oppe i treet. Intet tegn til liv. Etter en tid ser jeg det begynner å røre på seg. Ungene har nok fått signaler fra de voksne om å holde seg helt i ro. Det vil si at de ligger helt flatt nede i reiskåla. Nå som det har blitt rolig kommer de opp på kanten slik at de blir synlige. Plutselig hører jeg et skrik gjennom skogen. Det er en av de voksne som kommer med mat.

 Tror det er hannen som gir signal til hoa om at maten er klar. Snart etter svarer hoa med den karakteristiske låten kek-kek-kek. Av erfaring fra spurvehauken vet jeg at nå kommer hoa snart inn med byttet, så nå må jeg være klar. Ganske riktig ikke lenge etter kommer hoa flaksende inn med byttet. Hva det var? Nei det er ikke godt å si for dettan gikk fort. Hun er raskt på vingene igjen og så er hun borte. Nå blir det liv i ungene. Ser de knuffer litt om maten, men to stk er i full aktivitet med å slite i byttet for å få i seg maten.

De er blitt så store nå at mor ikke må dele ut i posjoner, men de klarer det selv. Det ser ut til at det er to unger der oppe. De er ikke lenger lyse grå over det hele, men har begynt å få farge på vingene. Morro å se at de har blitt så store. Etter å ha spist en stund, blir det roligere der oppe. De står fremdeles oppreist på kanten av reiskåla når jeg igjen hører hylet fra far som kommer med mer mat. Mor svarer igjen med kek-kek-kek og snart ser jeg en av ungene som vender seg i en spesiell rettning og gir fra seg et hyl.

Der kommer mor flaksende inn i redet. Hun har litt problemer med hvor hun skal lande, men det går bra. Denne gangen kan jeg se at hun har med seg en trost. Enten er det en trosteunge eller så er det ei ho. Den er brunaktig og da er det ikke en han. Mor er borte nesten med en gang og ungene setter i gang med å pise. Nå plutselig ser jeg at det er flere der oppe. Ganske riktig når jeg tar kikkerten, så ser jeg tre stk som river og sliter i seg maten. Dette var moro: Det er altså tre unger, men den ene virker litt mindre enn de to andre. Muligens er det to hun fugler og en han. 

 Det er full aktivitet i reiret. Plutselig ser jeg en av ungene som river til seg et bytte og gir fra seg et skrik. "Dette vil jeg ha", sier den og da er det avgjort. Den andre blir stående å se på røveren som spiser. Slik forholder det seg i en tid, så hører jeg hanen kommer med skriket igjen og hoa svarer. Snart er mor der med bytte nr tre. Med andre ord et bytte til hver av ungene. Nå kan alle spise seg gode og mette. Etterhvert dabber aktiviteten av der oppe. Ungene går til ro og blir borte fra mitt synsfelt, tror faktisk de skal ha seg en middagslur.

Slik blir de liggende lenge, lenge. Det begynner faktisk å bli kjedelig. Intet skjer, småfuglene begynner å synge. Hører bokfinken, munken og ikke minst svarttrosten rundt meg. Sist jeg satt her kom det et rådyr nesten helt innpå før det forsvant raskt da jeg snudde på hodet for å se. Når jeg sitter slik og følger aktiviteten i reiret, går tiden fort. Timene raser av sted og når en får tid til å se på klokka, blir en forundret over hvor mye klokka har blitt. Så også nå, det var tid for oppbrudd. Begynte å rydde sammen, krøp ut av granholtet og ikke lenge etter hørte jeg varslinga fra de voksne. I det jeg bega meg på hjemveien, så jeg en siste gang opp i redet og der ser jeg et lite lyst hode stikke opp. En av ungene var nysjerrig og så bort på meg. Et lite hode med to svarte prikker. Det er ikke hvilke som helst prikker, men øynene til en kommende jeger som om ikke lenge, skal danne sitt eget rike i de sørlandske skoger.